Dette er to ord - som opptar plass i min tankevirksomhet om dagen. Det skyldes nok i stor grad det jeg jobber med; der slike begrep brukes. Kanskje - tenker du - at ordet "bærekraft" ville vært mer riktig. Og det vil jeg forstå. Det brukes nok mer enn mitt "bæreevne". Mitt utgangspunkt er imidlertid at skal vi oppnå bærekraft og bærekraftig utvikling - må vi ha evne. Med evne tenker jeg på flere mulige perspektiv. Men det handler i litt stort om "hva vi kan gjøre" med saken; de gjeldende og kommende aktuelle utfordringsbilder. Tillit er dagsorden satt i nasjonal politikk også - særlig nå om dagen. Det snakkes om "tillitsreform". Den saken skal jeg ikke berøre nærmere - men begrepet antyder at mer tillit vil være bra for vår samfunnsutvikling. At det ligger potensiale i å lykkes bedre - om vi evner opprettholde og styrke tillit som grunnlag for hvordan vi både organiserer, leder, styrer og agerer. Jeg liker begreper som kan settes i kontekst av muligheter for "mer og bedre". Ikke bare sånn retorisk - og fordi det skaper hygge, motivasjon og fremtidstro. Men jeg tror at vi trenger den kraften en tro på at hva vi gjør - sammen og hver for oss - kan utgjøre en positiv forskjell. En forskjell vi kommer til å trenge i arbeidet med store utfordringsbilder vi møter nå og fremover. For eksempel må vi som samfunn lykkes finne måter å håndtere en demografisk utvikling. Der vi rett og slett inn i en nokså nær fremtid ikke vil ha nok ressurser til å løse oppgave slik vi gjør det idag. Et annet utfordringsbilde - som jo henger sammen med det første nevnte - er at vi må ha alle med på laget; et voksende utenforskap er alvorlig. Både for samfunnets evne til å bære - men også for de mange enkeltmenneskene dette rammer.
"Jeg ser lyst på fremtiden - men tror ikke det blir lyst av seg selv", har jeg hørt Heidi Austlid si (hun jobbet da i IKT Norge).
"Ingen kan løse samfunnsutfordringene alene, men vi kan gjøre det sammen" - sier KS i det som heter partnerskap for radikal innovasjon. I samme partnerskap har man lagt til grunn at det trengs et taktskifte i det offentlige innovasjonsarbeidet. Man ser at sammensatte problemer av det omfang og konsekvens vi ser - ikke kan løses på tradisjonelt vis. Det kreves ny form for samhandling på tvers.
Vi kan nok ikke bare overlate til de som arbeider med å digitalisere samfunnet - eller har som jobb å søke innovasjon å samhandle mer - for å finne evne og kraft til å møte/løse utfordringene. Det kommer til å kreves noe av de fleste av oss. I form av endring. Jeg håper vi fortsatt skal kunne ha et samfunn preget av tillit. Det er ikke selvsagt dersom kampen om goder blir tøffere, utenforskapet øker og kompetanse/ressurser skal smøres tynnere ut i rekkene av mottakere av det vi oppfatter som nødvendige velferdstjenester. Kommunene er leverandører av de fleste tjenester i så måte - "nær folk". Hvis tillitsreform skal handle om å løse ansvar/oppgaver smartere og mer effektivt, kan ikke samme reform handle om ytterligere føringer og rapport- og kontrolloppgaver. Tvert i mot; må statens tillit til at kommunene løser oppdrag gis friere rammer - for å utnytte de handlingsrom og den kraft som kan oppstå når tillit er plattform for nødvendig oppgaveløsning og endringsarbeid.
Opplevelse av fellesskap og en form for rettferdighet i vår samfunnsutforming tenker jeg er nødvendig for å lykkes. Og våger inntil videre ha forhåpninger til at nasjonale myndigheter og nasjonal politikk vil dette. Og at lokale folkevalgte og tjenesteleverandører får et handlingsrom der man kan sørge for at alle de dyktige medarbeiderne som "sørger for" utøvelse - kan få "virke". Og utvikle. Endre. Men skal de lykkes trenger vi nok alle gå i oss selv med tanke på våre forventninger. Og jeg tror vi kunne ha godt av å dagsordensette en diskusjon om forventninger. De øker stadige - tilsynelatende... Og veldig ofte er det disse forventningene som legges til grunn når man skal måle om man lykkes. Kanskje oftere det enn hva som faktisk ytes og skapes hver dag av goder for oss. Da trenger vi nasjonale politikere som tør ta det perspektivet også. Og ikke bare love mer og bedre. Vi må mer sammen - samhandle. Skogen Lund sa en gang "det er gresset som lider når to elefanter sloss". Jeg skal ikke utlede refleksjon her av dette. Men i en slik setning er det etter mitt syn grunnlag for refleksjoner om både det ene og det andre. Det være seg forholdet mellom politiske blokker, det private og offentliges roller, egeninteresser og fellesinteresser, forventninger og realiteter...
Jeg eier fremtidstro. Slik Hege Austlid uttrykker at hun også har. Så er jeg nysgjerrig på hva dette kommer til å kreve fremover av den enkelte av oss - og av ny samhandling oss i mellom. Jeg lar meg motivere - i min tro - av at både tillit og bærekraft er høyt på dagsorden. Og tror vi vil finne måter å stadig finne evne, sammen, til å bære. Så er nok bæreevnen ulikt fordelt - og noen av oss får bære litt mer enn andre.
Det er fredag. Formen denne uka har ikke vært "topp". Jeg er ikke syk - men har merket at kroppen ikke helt er med. Mulig en forkjølelse som lurer? Bryter ikke ut ser det ut til. Satser på rask "recovery" - og at løpsform og overskudd er "plutselig tilbake". Helgen nærmer seg - og jeg skal iallefall finne på ting som gir påfyll og energi. De som kjenner meg vet at jeg gjerne henter slik energi utendørs. Og jeg håper den siste periodens litt våtere vær kan skifte litt; iallefall opphold og et solstreif i ny og ne? Jeg deler et bilde fra en av mine turer i "nabolaget". Dette er kveldsstemning sen september. (Joda - jeg har vært flere ganger på Skogsfjelltur også i oktober. Men syns dette var et fint bilde å dele).
Skulle du ha lyst til å lese eldre blogginnlegg med relevans mtp det jeg her har skrevet - så kan du kanskje se på disse:
- Things change... - på bærekraftig vis får vi tro (refleksjoner om endring og bærekraft)
- Alternativet er stillstans. Nei - det alternativet finnes ikke... (om innovasjon i det offentlige)
- Å leve mens man lever (det er viktig det!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar