Optimismen og optimisten...

Liker å tenke på meg selv som optimist - og at optimismen er viktig. Som nødvendig grunnlag for personlig utvikling, samfunnsutvikling, næringsutvikling osv.

Jeg forbinder det med "glede" eller noe å "glede seg over". Ord som håp, forventning, energi dukker opp. Pågangsmotet til entrepenøren, oppdriften til innovatøren og drivkraften hos ildsjelen.

Så møter optimismen av og til pessimismen. Og optimisten møter pessimisten. Den siste påberoper seg i sannhet være realisten - som gjerne bruker det han omtaler som "sunn skepsis" som verktøy når han omtaler eller møter optimisten.

Optimismen kan da for bli omtalt og oppfattet som lite virkelighetsnær. Ikke alltid munner det ut i depresjon og negativisme - men ikke rent sjelden tappes optimisten for visjon og energi. Syns jeg erfare. Heldigvis er mange optimister minst like robuste som pessimister vil jeg mene...

Men ikke misforstå - vi trenger både sunn skepsis og realisme. Vi trenger kritiske vurderinger og gode diskusjoner. Der konstruktiv debatt kan skape engasjement - og gi retning og prioritering. Der flertallet kan bestemme og mindretallet ivaretas. Slik styrkes vårt utgangspunkt og sikres vår framtid.

Det jeg dog av og til tenker er at vi har litt i overkant mange skeptikere og pessimister. Ja - de som sjelden ytrer optimisme og positivisme får iallefall plass og mye oppmerksomhet. Kanskje er de mer enn de er mange. Der det å ytre seg blir viktigere enn hvorvidt ytringen er nyttige bidrag. Der diskusjonen råder for diskusjonens skyld. Der hensikt og måte ofte syns være mer problemorientert enn løsningsfokusert. Og person fort blir sak og sak blir person. At noen har skyld viktigere enn om det egentlig er skyld å fordele... Der kunnskap bli mindre viktig som grunnlag for refleksjon og diskusjon - enn behovet for å skape disputt. Når endring og utvikling etableres som trusler - og ildsjelen blir en trussel....

Heller ikke for meg er alle dager like fulle av optimisme og framtidstro. Noen saker skal man opprøres av. Man skal si fra. Eller iallefall ta opp til debatt. Teste sitt ståsted - være åpen for ny kunnskap - og respektere uenighet og andres rett. Vi skal håndtere de utfordringer hverdag og morgendag bringer. Av og til er det tungt. Men jeg velger å være optimist. Ha framtidstro. Og forsøke bidra gjennom å formidle det. For å kanskje bidra til noens oppdrift, drivkraft eller pågangsmot. Og forsøke ytre meg slik - iallefall oftere enn skeptisk. Likevel mene å kunne være en realist.

Men realisme er ei heller alltid en statisk sak. Kanskje er det like fort optimisten som har i seg å kunne bidra til økt realisme? Ny kunnskap, nye måter og litt engasjement er kanskje god jord å dyrke fram en ny realitet i? Og derav en nydefinert realisme?

Så da får det være at noen mener jeg er for glad i å bruke ord - av slaget som kan oppfattes være overdrivelser og virkelighetsfjerne. Jeg vil stå opp de gangene jeg mener det er viktig. Si fra - være uenig - ja til og med både kritisk og skeptisk. Tåle uenighet og tolerere et tap. Til sak - og i debatt. Men sjeldnere det enn å tale optimismens sak. Om framtidstro, endringsvilje, samarbeid. Jeg vil heie på kunnskap og de som vil. Og slik forsøke bidra til å bygge kultur. Kultur for utvikling. Og kanskje av det en ny realisme.

Slik får det bli - hvis ingen først stjeler min energi...