Overskriften er ikke uten videre sann - eller min tydelige mening. Men henviser til noe som ofte syns være et uttrykk for sannhet. Iallefall dersom det er medier - både de sosiale og de mer tradisjonelle - som definerer sannhet. De nye måtene å syns og de nye flatene å synse på, kan iallefall gi inntrykk av at også "folket" skulle mene det. Nå har jeg bla skrevet om ytringsfrihet før. Og om sosiale medier. Og jeg er for. Begge deler. Jeg har også ment i tidligere innlegg noe om når optimismen møter pessimismen. Og alle disse innleggene er forsåvidt relevante for de tanker jeg nå blogger.
Er det slik at man må syns for å være?
Er det slik at man må synse for å være?
Personlig har jeg erfaring med medmennesker og ildsjeler som på de nevnte flater iallefall nærmest er usynlige. Som jeg opplever som svært levende mennesker. Som tar ansvar - som skaper. Som utfordrer mer i det stille. Gjennom samlende vesen og væremåte. Men der andres ve og vel er langt viktigere enn hvorvidt det debatteres i media uansett form eller "flate". Så i utgangspunktet er jeg da altså uenig i at man må syns eller synse for å være.
Men jeg registrerer at mange av oss har behov for å syns og synse. Kanskje ligger det i den menneskelige natur et stadig behov for bekreftelse? Eller også et behov for å argumentere? Eller også et behov for hevdelsestrang nedlagt i våre gener eller arvet av det miljø vi er vokst opp i? Ikke er jeg psykolog eller antropolog. Og skal ikke forsøke meg lenge på mene noe som helst om dette. Bare uttrykke en undring som av og til treffer min tanke. Jeg har gjentatte ganger sagt at jeg mener debatt er viktig. Av mange årsaker. Men spesielt fordi at når diskusjonene tas i offentlige rom - er det mindre plass til ektremisme. Fordi mørket fortrenges av lyset. Fordi debatt gir demokratiet liv. Bare gjennom det kan vi sørge for at flertall bestemmer og mindretall ivaretas. Sammen finner vi flere løsningsalternativ. Og slik kan løsningene bli bedre. Men slik skapes også kompromisser. Som gjør at vi kan leve sammen.
I engasjement knyttet til samfunnsutvikling. Er det å syns viktig. Fordi synspunkt slik får oppmerksomhet. Løsninger bli presentert - og diskutert. Og vi er ikke alle eksperter på alt - men mange av oss har en "overbevisning" ifht hva som er rett og galt. Riktig retning, de beste valg - og hva som gavner enkeltmennesker og fellesskap best. Så da må mange av oss synse for å få fram saken. For å finne fram til en løsning, en retning eller et valg. I diskusjonen kan kunnskap tilføres - og ny kunnskap skapes. Synspunkt må møtes - bare slik kan de prøves. Hevdes og æres. Eller justeres og forkastes.
Så må man kanskje syns og synse for å "være"? Men altså ei heller det en ubetinget sannhet. Og personlig syns(er) jeg ikke om alt. Og at dette alt'et alltid så uhemmet må belyses fra alle sider. Av "alle". Blir jeg av og til så inderlig lei. Men kanskje må vi tåle. For å øve vår toleranse. For å få riktig retning og fart. Og samtidig øve på å velge hva vi vier oppmerksomhet til. Fordi det styrer hva og hvem som får slik oppmerksomhet. I allefall er det mange som ikke syns så godt - som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Fordi de bidrar. Til og med nokså uselvisk. Og uten å synse om alt - hele tiden - kanskje skaper en balanse. Kanskje i det også det rom de trenger de som syns og synser.
Men verden vi lever i beveger seg. Mange av oss håper at den beveger seg fremover. Der ute finnes det ulike oppfatninger av retning - og til dels også av de mål vi ska bevege oss mot. Slik er livet også. Handler i stor grad mest om reisen - for de fleste. Og gjøre å det beste ut av den. Dog er det nok våre barn og barnebarn - og kanskje også deres barnebarn - som vil "måle" om vi lyktes. På vår reise. Og undre seg stadig over våre valg. Et slikt perspektiv på reisen bør vi ha. Det "synser" nå jeg. Alternativet blir egoisme. Som jeg ikke syns så mye om - det håper jeg syns.
Uansett "er jeg"... - er mitt svar.
Ikke bare mitt svar, men antagelig også mitt ansvar. Så blir det kanskje viktigere det å "være" - noe og for noen - enn det å syns og synse. Og det å syns og synse av og til kanskje viktig for noe og noen - slik at de kan bli det de ønsker å være. Slik ønsker iallefall jeg at det skal være - og håper det er litt av det "jeg er".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar