Hva er viktigst?

For meg er det viktig å ha det bra – kanskje er det slik for deg også? 

Men hva som skal til for at jeg har det bra kan både være noe av det samme som for deg – men kan faktisk også være noe annet enn det som skal til for din del. Eller? Kanskje det finnes en fasit? Jeg har en slags iboende aversjon i meg som skaper trang til respons og reaksjon – tror jeg vil kalle det motstand eller også motreaksjon – når andre skal definere; hva som er best for meg. Eller for deg – for den saks skyld. Jovisst finnes det kunnskap om hva som i stort er viktig for folk flest. Og det finnes gode råd og tips på vegen å ta med seg. Og som de fleste andre har jeg mest hang til den delen av forskning og kunnskap som støtter min egen opplevelse og holdning...

For eksempel når forskere på Harvard i 2019 – etter 80 år med forskning – slår fast: Gode relasjoner gjør oss både lykkeligere og friskere. Jeg driver for egen del mer i retning av en rekke med «superenkel forskning» på reisen gjennom livet. Og om resultatet fra denne min egne forskning skulle kunne vært anses som fagfellevurdering av resultatet fra Harvardforskningen; så kan jeg avsløre at slik fagfellevurdering ville gi støtte til deres funn. Jeg tror de har helt rett. Men jeg tror likevel at hver enkelt av oss vurderer hva som er gode relasjoner, hvordan det arter seg og kommer til uttrykk i livet – både er ulikt og endrer seg gjennom livets faser. Uten å miste sin betydningsfulle verdi.

Så tror jeg på energien og mulighetene som oppstår i menneskemøter. Det være seg i alt fra magien i tiltrekning og kjærlighet, anerkjennelse og oppmerksomhet – til det mer skapende. Når ulike individer sammen finner roller og plass i et fellesskap – hvordan fellesskapet blir til. Når ulik kunnskap og kompetanse kan deles – perspektiver utforskes.

Hva meningen med livet er – er et filosofisk spørsmål menneskeheten antagelig «alltid» har lurt på. August Strindberg skal ha sagt: Når man er tjue har man løst verdensgåten. Ved tretti begynner man å tenke over den. Ved førti finner man at den er uløselig..  En Robert Byrne skal ha sagt at «Meningen med livet er et liv med mening». Da er jeg tilbake til Harvard og egen superenkel forskning; Jeg tenker at relasjoner gir mening. I relasjoner får man bety noe for noen – og oppleve at andre betyr noe for meg. I gode relasjoner kan jeg oppleve å kunne være den jeg er; men også utfordres til å bli en bedre versjon av meg selv. I relasjoner kan jeg diskutere og lære. Ytre meg – og få respons. Fellesskap gir rammer og trygghet – men også plass og roller. Fellesskap gir styrke – om vi kan enes om felles løft.

Jeg tror at det beste jeg kan gjøre for morgendagen er å gjøre det beste ut av dagen i dag. Skulle det går dritt i dag – tror jeg på en morgendag med blanke ark og fargestifter; nye muligheter. Jeg tror på det gode – håper det beste – og forsøker bidra med det lille jeg kan…

Albert Einstein skal ha sagt at «livet er som å sykle – du må bevege deg for å holde balansen». Jeg leser det som en utfordring. Til å fortsatt være nysgjerrig. Være åpen. Fange inntrykk. Til å reflektere. Til av og til forsøke nye ting. Men i alle fall ta vare på en stadig form for bevegelse. Men også til å stanse opp – kjenne etter; når jeg har det bra. For i det ligger en form for lykke – og mening. Tenker jeg. Og fange følelsen av takknemlighet. Så får det å bevege seg – menneskemøter og stadig nye inntrykk og andres perspektiv – være en del av denne sykkelturen; hvis livet er som å sykle. Vind i håret og støle lår er begge ting å kjenne på – mens vi sykler. Løfte blikket – se litt lenger frem – er godt tips for syklisters balanse. Livets hjelperyttere skrev Dag Otto om en gang. Sørg for å være noens hjelperytter – og takk dine slike! Selv i de idrettsgrener vi ofte definerer som individuelle – syns betydningen av laget ha stor oppmerksomhet.

Denne uken rundet jeg 200 turer til Skogsfjell. Gåturer og løpeturer - tilsammen - så langt i år. Det er på sett og vis helt uviktig. Iallefall ikke viktigst i mitt liv. Men pandemitid har gitt mer fritid - og mer hjemmetid. Slik sett gjort det antallet mulig. Disse og andre turer ut i det fri har på sett og vis også blitt en viktig medisin. Frisk luft og fysisk bevegelse har blitt stadig viktigere de siste årene for meg. Og gir både mentale og fysiske resultat - mener jeg. Samtidig håper jeg at jeg ikke får tid til så mange turer neste år. At en form for normalitet kommer tilbake. At menneskemøtene blir flere. Slik at lagspill får bedre forutsetninger - og hjelperytteres betydning enda større rom. 

Det er fredag - og jeg ønsker god helg!

Deler et par bilder tatt fra Skogsfjell de siste par ukene - og tenker at november så langt ikke bare har vært preget av mørke. Høst er fint når høsten er fin!