Alle disse orda...

Fredagstanker.... Vet ikke helt om det er noe som heter det. Men det er både fredag - og jeg har tanker som spinner i hodet. Det ble til et avbrudd noen minutter på kontoret. Og et blogginnlegg; altså dette. Kanskje like mye for å legge til side noen tanker - en slags sortering - for å evne gå tilbake etterpå til det som krever mer konsentrasjon. 

Ja - for vi har inntatt kontorene igjen der jeg jobber. Høsten kom med muligheter for det. Hele første arbeidsuka etter "åpningen av landet vårt" er snart omme. På kontoret har jeg bare vært en dag denne uka (idag), men jeg har vært på steder de øvrige dagene der jeg tilsammen har fysisk møtt (eller i det minste vært sammen med) flere hundre mennesker! Fantastisk i seg selv i grunn - men jeg er så heldig at jeg kan si at jeg ikke bare har fått være sammen med mange andre denne uka. Jeg har fått vært sammen med fryktelig mange andre som både er dyktige og engasjerte. Noe av det jeg setter mest pris på både i livet generelt og i jobben spesielt: Mennesker som brenner for noe. Som både kan og vil. Som bryr seg - og som gjennom sin innsats kan gjøre en forskjell. Heldige meg, tenker jeg - jeg har det godt! Takk til alle som har bidratt til en topp uke for meg!

I disse møtene har det blitt snakket mye. Både gjennom kunnskapsformidling som sådan - men også gjennom samtaler og diskusjoner. Og ikke minst i alle mellomrom som oppstår både på og utenfor de mer strukturerte arenaer. Og alle disse ordene...

Ja: Alle disse orda....

De kan engasjere - de kan opplyse. De kan forklare eller forklares - de kan gi perspektiver og ettertanke. Jeg har alltid tenkt at språk er viktig. Og ikke minst hvordan språk brukes. Konteksten de faller i rammer de kanskje inn - mens engasjement kanskje bidrar til at de fester seg og treffer? I går var jeg for eksempel på en samling som handlet om å unngå/redusere utenforskap. Men ordene som ble brukt i overskrifter og formidling om dette tema var inkludering og økt deltagelse. Utenforskap treffer meg i magen. Om tallet på unge som er utenfor er 4200 er det et alvorlig budskap. For samfunn og kommune. Men den enes fortelling er igrunn nok. En er for mye. Selv om vi kanskje ikke noen gang klarer å fange alle - så tenker jeg at den enes historie er nok. Til å berøre meg. Kjenne på alvoret. Mane til innsats. Jeg vil ha et samfunn der vi sammen løfter og støtter, hjelper og henter opp. Og jeg kjente i går på et fellesskap av flere som berøres - og som ønsker det samme. Kommuner og fellesskap av kommuner - som tar tak i strukturelle hindringer, og som ønsker skape rom for både systematisk arbeid og medarbeideres innsats.

Ellers har uka vært preget av mange ord. Alt fra "ny normal", budsjett, pandemi og slikt... Til medarbeiderskap, nyskaping, samskaping, utfordringer, muligheter. Om sonderinger og orienteringer - om forhandlinger og beslutninger. Regn og vær - og om utsikter til solgløtt i motta (lørdag). 

Litt forsiktig i møte med "ny normal"?

På kontoret er det opplevelse av normalitet. I konferanse- og møtesettinger må jeg innrømme at i meg er det av og til litt ambivalens. Jeg gledes over å møte andre - slik jeg har fortalt om det ovenfor. Jeg kjenner på ny energi - og trives i menneskemøtene. Leter i mellomrommene - og ser at det skapes, utveksles/deles osv. Men jeg fikk også kjenne denne uka at "konferanse- og møtekondisjonen" min har tapt seg. Alle inntrykk - så mye folk og menneskemøter - det kostet. Jeg ble rett og slett litt sliten! Godsliten må jeg vel likevel si. Og er motivert for mer. Men på den andre siden har jeg gjennom uka båret på en form for usikkerhet. Er det virkelig over? Og svaret er jo egentlig nei.. Jeg opplevde å møte flere som meg. Ikke er vi utrygge - nei det tror jeg ei. Men litt usikre. Nok til å fortsatt holde litt avstand til hverandre kanskje? Eller iallefall sprite/vaske hendene (stadig) fortsatt.. Jeg opplevde forståelse og raushet i menneskemøtene. Vi er nok ikke alle klare for klemming og håndhilsen. Og jeg tenker det er greit. Og stort sett opplever jeg den nevnte rausheten som oppmerksom respekt. "Oppmerksom respekt" er en god ting. Som jeg tenker vi kan ha mer av. Om det er noe vi måtte gjennom en pandemi for å lære tror jeg ikke - men kanskje kan vi bruke anledningen til å løfte håp om fremtid preget enda mer av slikt?

Jeg håper alle får en riktig god helg. Enten det blir solgløtt eller bare regn. Kanskje kan det uansett bli lyst og fint i de menneskemøtene som oppstår i helga? Kanskje kan du og jeg inkludere noen - i det minste ved å utvise de vi møter "oppmerksom respekt"? Ofte krever det så lite. Et hei - kan være nok...

Selv håper jeg alltid på litt utetid i helgene. Frisk luft - og litt fysisk aktivitet ønsker jeg på helgekalenderen min. Ellers ikke så mye av ting jeg "må". Både alenetid og tid til de nærmeste er bra. Tilsammen blir det ny energi. Til å neste uke på nytt virke i kommunefellesskapets tjeneste.

God helg!