Jeg er relativt rolig anlagt - og mener selv jeg har ganske avstemte forventninger til det meste. Men noen som kjenner meg godt vil mene at jeg også er rastløs og utålmodig. Antagelig er det litt sant alt sammen....
Det med forventninger og eventuelt forventningsgap er "en greie" i mitt virke om dagen. Riktigere er vel å omtale det som "et fokus" kanskje. Altså at det er en opplevd avstand mellom forventninger - og det som er mulig å innfri. Da oppstår det rett som det er lav tilfredshet og kanskje misnøye. Ganske ofte også mistilpasning og derav støy. Av ulikt slag. I min jobbsammenheng er dette ofte løftet til et "aggregert" nivå. Politikk og sånn... Men uansett nivå treffer slikt gap oss som mennesker. Det vekker følelser, og kanskje utfordrer det rett og slett enkeltmenneskers hverdag. Jeg har hele livet tenkt at det som kommer må forventes være noe annet enn det som har vært. Mange ganger har jeg både privat og i jobb erfart at jeg må jobbe med å tilta meg ny kunnskap - og øve min endringsvilje. Men rett som det er også justere egne forventninger. For det er slik at vi mennesker som regel måler ting opp mot hva vi forventer. Da er det ofte lurt å ha flest forventninger som er realistiske. Men ikke "statiske" - de vil måtte endre seg.
Det fins mange slag milepæler gjennom livet. Mange av disse krever noe av oss - men fører oss frem til nye ståsted. Nye "utkikkspunkt" for å betrakte tilværelsen. Som milepæler tenker jeg på hendelser i livet som sett i ettertid oppleves markere at man gjennom en reise kom seg til et nytt sted. Når man stiftet familie endrer forutsetningene seg. Når barna flytter ut endrer forutsetningene seg. For eget liv. Som eksempler altså. Tilsvarende kan man oppleve gjennom et yrkesliv - gjennom muligheter som byr seg, valg man gjør - ny læring; eller kanskje også ny plattform for ytterligere læring. Oftest tenker jeg på "milepæler" som en positiv ting på vegen. Trenger ikke være "ting man har oppnådd" - men iallefall noe av en "markering" med positiv vri langs vegen.
Jeg leste en artikkel om en mann som hadde hatt et aktivt liv. Han var på min alder. Han ble rammet av sykdom. Hans historie vekket i meg stor grad av medfølelse for det man kunne tenke var et slags "punktum" for en tilværelse preget av tilfredshet. Men han uttalte at han - etter en krevende periode - likevel hadde det bra. Fordi han hadde greid justere sine forventninger til hva livet skulle skulle bringe. Det er ikke sikker jeg forstår hans historie - og jeg har helt sikkert manglende innsikt i manges liv. Jeg ser mange på min veg som må håndtere mye! Livet er ikke på noen måte rettferdig med hensyn til hva som fordeles av utfordringer oss i mellom. Men jeg lot meg likevel bruke tid på å reflektere rundt hvordan jeg seg ville ha greid slike overganger; med i livet lykkes med å justere forventninger slik. Er fortsatt ikke sikker på egne ferdigheter og evner i så måte... Men jeg tror at det i oss mennesker ligger mer enn det vi oftest tenker over. Jeg ser at det ligger muligheter i å mestre mer enn man skulle tro. Hans "nøkkel" var altså i å justere egne forventninger. De fleste av oss lever liv med ulike overganger. Som krever justeringer, vegvalg og endring på vår livsveg. Ikke alle nødvendigvis av det dramatiske slaget; men mange som egentlig handler om å snu litt på egne forventninger også.
Utsikten langs vegen endrer seg. Det kan være fordi man tar nye veger - men også fordi "årstider" og hendelser/opplevelser langs den vegen du vanligvis går endrer det inntrykk man har av ferden. Jeg opplever slik når jeg går alene, men verdsetter også verdien av at de jeg går sammen med ser andre ting enn det jeg ser. Perspektiv og inntrykk kan utvides om man går vegen sammen med andre. Jeg har etterhvert blitt gammel nok til å ta inn over meg utsikten. Før fartet jeg nok oftere mellom A og B - og da mer opptatt av destinasjonen og hvor fort jeg kunne komme dit. Jeg hadde forventninger til at vegen ikke skulle være altfor humpete og kronglete - men frakte meg dit jeg ville. Med årene kommer et større fokus på utsikten langs vegen. Oftere stanser man opp og betrakter, reflekterer, nyter. Men også oftere kunne bruke tid til å reflektere over svinger og "fartsdumper" av ulikt slag. En nabo mente at de fleste måtte bli 30 for å få slikt perspektiv. Jeg skal ikke mene noe om det - vi er sikkert forskjellige. Men han og jeg var enig om at interessen for utsikten langs vegen, iallefall for vår del, var voksende ettersom årene gikk. I min refleksjon rundt egne evner til evt å justere egne forventninger - tenker jeg på dette som en fordel. At jeg tar det mer med ro langs vegen, får med meg utsikten - er mindre opptatt av bare destinasjonen og enklere transportetapper. Jeg er blitt flinkere til å la andre hjelpe meg få øye på nye ting - andre perspektiv. Da tror jeg at jeg oftere også evner å justere egne forventninger. Så mener jeg også at litt "utålmodighet" er sundt! Vi skal ivre, brenne, forvente - og engasjere oss i at det skapes fremdrift. Jeg opplever at jeg oftere må øve min tålmodighet enn å dempe min utålmodighet. Fordi jeg er opptatt av at jeg ikke reiser alene. Det er mye bedre å dele opplevelser med andre. Og vi har et felles ansvar for å bidra til at alle vi vil ha med - er med.
Tja - det ble litt tankespinn denne fredagen...
Ønsker alle en riktig god helg!
(Bildet er tatt fra Bekkhus i Sauland)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar