Man trenger ikke så langt for å løpe ei mil

Dette skrev jeg på min "strava-oppdatering" i går kveld. Jeg løper vel i gjennomsnitt tre ganger i uka. For meg er det sånn at jeg løper når jeg vil. Så kort eller langt jeg vil - og når det passer for meg. Jeg pleier å si at jeg ikke liker å trene; det syns jeg er kjedelig. Men jeg trives med å være ute - og i bevegelse. Jeg liker at kroppen orker - og jeg digger "etterfølelsen". Så er jeg ingen ungdom lenger. Rett som det er har jeg mer lyst til å løpe enn det kroppen har. Som regel går det over etter de første 2-3 kilometrene på en løpetur. Sånn var det litt i går. Kroppen kjentes stiv og tung ut - men hodet hadde lyst til å komme seg ut. Jeg fulgte hodet - og det ble såkalt "negativ-split". Altså at det gikk fortere siste halvdel enn første del av løpeturen. Kroppen trengte litt tid på å komme igang. Det ble ei mil - også denne kvelden.

Av og til løper jeg uten bestemte mål for turen. Noen ganger blir det lenger - noen ganger kortere. Min motivasjon handler ikke om å bli "verdensmester" - og ikke om at jeg tror jeg blir yngre. Motivasjonen min forutsetter lav terskel - og lite planlegging. Når jeg har lyst snører jeg på meg skoa og går en tur. Eller løper en tur. 

Men det var altså verken min løpemotivasjon eller -glede dette lille innlegget egentlig skulle handle om. I går tenkte jeg at ettersom kroppen strittet litt i mot - så ble det en tur i nærområdet. Noen runder i parken like ved. Så kveldsjoggen ble kortreist. Runden i parken er bare drygt en kilometer. Jeg var aldri lenger "hjemmefra" enn noen hundre meter. Sånn tenker jeg om livet rett som det er. Jeg trenger ikke opp, ut eller langt av gårde for  ha det bra - eller utrette noe med mening (for meg). Det nære er viktigst i mitt liv. Familie, hus og hjem - og interessante oppgaver der jeg har mitt virke. 

De som kjenner meg mener vel likevel med rette at jeg har ambisjoner. Og det er det mulig å ha - i hverdagen og for sitt virke uten å måtte "reise langt". Men man må være villig til innsats. Til å bruke sine evner og krefter. Mitt motto gjennom livet har ofte vært å gjøre det beste ut av dagen idag - i en tro på at det er det beste jeg kan gjøre for morgendagen. 

Livet er slik jeg så langt har opplevd det - en rekke av tilfeldigheter. Men også av valg. Av og til også litt risiko; at man tør å rekke opp hånda av og til. Gjøre en ekstra innsats der det kreves. Jeg tror på det "enkle"; ikke ta fatt på "alt" samtidig. Ta ting i en rekkefølge - forenkle oftere enn å komplisere. For slik også å kunne håndtere det ganske kompliserte. 

Men også sørge for å omgi meg - og være sammen med - flinke folk. Sjelden trenger man å løse ting helt alene. Ofte vil man oppleve at andres bidrag er viktigere. Målet må være viktigere enn oppmerksomhet rundt egne bidrag. Lagets suksess viktigere enn mitt eget. Sammenhengen viktigere enn enkelthetene. At "mellomrommene" er der det kreves innsats - og der mange muligheter finnes. Noen ganger er min viktigste oppgave rett og slett å heie på de andre - bidra til at de lykkes.

Altså: Man trenger ikke langt for å løpe ei mil. Uansett hva du bedriver - din innsats vil verdsettes. Som jeg hørte statsråd Tonje Brenna sa til ungdommen i går - i dialog til ungdommer: Du skal ikke bli god. Du er god! Vi trenger deg! 

Så er min erfaring altså at det hender det tar litt tid å bli "varm" - og komme igang. Øve tålmodighet og utholdenhet kan være lurt. Av og til ligge litt i ryggen til andre på "løpeturen" kan være lurt. Plutselig kreves det at du ligger i front - og lar andre "ta din rygg" på vegen. Har man øvd litt så greier man etterhvert litt flere kilometer også alene. Av og til kreves det kanskje av oss - av og til er det rett og slett det riktige for den enkelte og for fellesskapet.  

God tur!