Ikke første gang i livet så har skjedd altså. Er en helt naturlig del av det å erfare livet. Mange måter å tryne på er det også! Denne gangen noterer jeg noen erfaringer fra en skikkelig «trynings» av det fysiske slaget…
Jeg er i ganske voksen alder blitt i stadig bedre fysisk form. De siste ca fire åra har jogging/løping utviklet seg som en aktivitet jeg liker. Hva kondisjon gjelder - så har jeg nok neppe noen gang vært i bedre form enn jeg er nå. For en 55-åring tenker jeg at det ikke er et dårlig utgangspunkt for fortsettelsen.
Men når en kropp settes i bevegelse - så oppstår det risiko. Feks for skader av ulikt slag. Og nå er jeg altså skadet. Det har jeg vært før også - men det er altså første gang i mitt liv jeg skal erfare hvordan ribbeinsbrudd oppleves. Og jeg kan raskt avsløre at det legger ganske store begrensninger på mulighetene for fysisk utfoldelse og praktiske gjøremål. Neida - det er ikke synd på meg. Jeg har det likevel fint - men må justere på egne forventninger til hva hverdagen kan medbringe.
Det var forrige mandag det skjedde. Jeg hadde løpt ca 16 km. Hadde fin flyt - farten var ca 5 minutter pr km. Løp rundt byen (Oslo) denne dagen - og nå var jeg på veg nedover Frognerveien i fint driv. På fortauet så jeg at jeg møtte et par - der den ene var rullestolbruker. Jeg lastet et blikk over skuldra og så at det ikke kom verken syklister, biler eller trikk. Så jeg tok et lite mellomsteg - og jumpet ned fra fortauet og ut i vegen. Og det neste jeg husker er at panna traff asfalten… Jeg samlet meg fortumlet. Fortalte de på fortauet at det fikk bra. Reiste meg opp. Konstanterte at her blir det kul i panna. Skrubbsår på hender, albu og kne. Men jeg hadde også slått pusten ut av meg. Så jeg trengte et snaut minutt for å hente meg inn litt igjen. En stikkende og «tung» følelse i brystet når jeg fortsatte løpeturen. Siste halve mila ble vond og slitsom. Men jeg fullførte også denne månedens halvmaraton.
Dagen derpå kontaktet jeg legen. Det var vondt i brystet. Vanskelig å bevege seg uten smerter. Han lyttet til meg og fortalte at hans konklusjon var. Jeg hadde løpt hjem fra fallet på adrenalin. Jeg var heldig - lungen var ikke punktert. Men ribbeina hadde fått en knekk. Iallefall brist. Det vil ta 4-6 uker å bli bra. Det kommer til å gjøre vondt i økende grad en stund - før det sakte blir bedre. Men lev som vanlig, var hans beskjed. Dog trodde han løpeturer vil være både vanskelig og vondt en stund…
Men - det hindrer meg ikke i å nyte en vakker septemberdag. Så jeg tusler turer. Flaks jeg liker å gå! Og jeg elsker utetid. Iallefall sånne dager. Så får jeg kanskje ikke gjort alt jeg burde ha gjort - og helt sikkert ikke alt jeg ellers ville ha gjort. Men jeg kan være der jeg er - med hele meg. Feks på tur omgitt av vakker natur. Bildet er tatt på dagens tur.
Ha en fin lørdag der du er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar