Demokrati og sånn

Det er svære greier det.. Å ha tanker om sånn inn mot helga. Men det er viktige ting. Det opptar meg - og berører meg. Jeg kan nesten ikke tenke meg vakrere ting enn et lokaldemokrati som evner samle et godt flertall mot noe som gir retning for utvikling. Der man samtidig evner å involvere og ivareta mindretallet i prosessen og oppfølgingen. Eller når man evner søke og skape forlik og kompromiss - som for fellesskapet av innbyggere gir framtidshåp og oppslutning. 

Vårt utgangspunkt er i verdier som frihet for alle - til å være som dem er, mene det de vil - organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. Verdier som kan forstås være grunnleggende i et fritt demokrati. Store nok rom - høyde under taket - er viktig for at demokratisk diskurs og politiske diskusjoner skal kunne skje. Som feilbarlige enkeltindivid er vi avhengig av meningsbrytninger – enten vi er på jakt etter «sannhet» eller kompromiss. Fri meningsdannelse - informert stemmeavgivelse og mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten; er en forutsetning for demokrati. 

Helt grunnleggende er at vi har folk som stiller opp! At engasjement får plass – at vi får folk som vil!

Heldigvis lever vi i et land der demokratiet fortsatt nyter stor tillit – og der ytringsfrihet fortsatt i alle fall har relativt gode rammer.

Så er det - og har kanskje alltid vært - angrep og press på det frie. Det finnes krefter som ønsker bruke andre metoder for å skape en retning enn det vi forstår være demokratiets premisser; eller rett som det er ensretting?

Det er tegn til demokratisk uro i flere land i Europa og i USA, og antidemokratiske krefter søker å påvirke demokratiene våre utenfra. Det er krig igjen i Europa, og vi står ovenfor flere større utfordringer, blant annet klimakrisen og strammere økonomiske utsikter. Hvordan påvirker dette oss?

Det kan i alle fall oppleves som press for å begrense eller utfordre det frie; der flertall bestemmer og mindretall ivaretas –  og at dette stadig både arter seg og utarter. Det oppleves kreve mye av enkeltmennesker som velger ta på seg verv. Noen ganger syns jeg oppleve at polarisering både kan være virkemiddel i og resultat av hvordan debatten føres – selv om ytringskommisjonen legger til grunn at det ikke er tegn til økende polarisering i Norge. De mener ytringsfrihet har gode rammer – men at ytringskulturen kan være problematisk.

Man skal tåle.. - men det finnes vel grenser? Hva består utfordringene i - hvordan arter det seg - hvordan takler vi det som enkeltpersoner og samfunn - hvordan ivaretar vi de enkelte - hvordan agerer fellesskapet for å ivareta?

Vi er ikke immune

Ingen av oss er immune. Vi påvirkes. 

Uroen i Europa bekymrer oss – og påvirker oss. Det samme gjør klimakrise og strammere økonomiske utsikter. Men det samme gjør det jeg oppfatter som en ikke-ønsket utvikling i ytringskulturen. Det er en alvorlig negativ effekt på samfunnsdebatten hvis eller når personer eller grupper vegrer seg for å ta del i den offentlige debatten; eller de ikke ønsker å ta belastningen ved å la seg rekruttere inn som folkevalgte.

Kanskje er det ikke nødvendigvis så mange flere ekstreme ytringer – mer hat og hets – enn før. Men de har i alle fall fått nye kanaler – og finner tilsynelatende nye ekkokammer? I mine øyne kan det se ut som former for gruppedynamikk syns bidra til at deltakende individer får lavere terskel for stadig mer ekstreme ytringer. 

Ikke gjelder dette bare i politikken heller. Selv har jeg lite direkte opplevelser med slikt. Men de siste månedene har en god del av mine nære kollegaer blitt utsatt for uttrykk i form av hets, hat og trusler - og svært ubehagelige møter med ytringer levert i en form som etter mitt skjønn er helt uakseptable. Og omfanget ville nok forbauset mange. Vi forstår ytringsbehovet - vi forstår engasjement. Vi kan til og med forstå at slikt kan uttrykkes gjennom sinne. Vi tillegges meninger og holdninger vi ikke har - og får gjennomgå med utgangspunkt i disse tillagte feilaktige meningene fordi vi har en konkret uenighet om mulighetene for løsninger i noe annet. Vi kjenner igjen sporene av konspirasjonsteoretisk utpakning... Utsagn vris og vendes på. Legitime politiske standpunkt fremføres - men i en situasjon der det ikke kan løses. Konflikt rundt sak gjøres til personlig "forfølgelse". Fra noen få - kunne man kanskje forvente. Men når det kommer fra grupper og mange utdannede enkeltmennesker - som vi ellers forventer skal bidra til at unge forstår ytringskultur og ansvar. Forstå viktigheten av uenighet og meningsbryting - og respekt for de som mener noe annet... Og om "demokrati og sånn". Da undres jeg - over hvor vi er på veg. Og må innrømme at jeg blir litt ekstra bekymret.

Konsekvenser..

Det er forsket på slikt. Men det er altså også slik at det meste av forskningsfunn ikke er så vanskelig å tenke seg fram til - selv med sviktende akademiske evner. For den enkelte "som stikker hodet frem" - feks ved å gjøre seg valgbar til verv i demokratiet vårt - kan selvsensur og redusert sosial interaksjon være en trist "utveg". De opplever utrygghet - og flere vurderer å slutte som politikere fordi det blir for tøft å stå i. Enten for tøft for seg selv - eller også av hensyn til at press kan treffe de nære omgivelser i form av familie og venner også. 

For demokratiet som sådan kan tilliten utfordres. Vilkårene for den frie meningsutveksling endres. I demokratiet er ytringsfrihet og meningsutveksling helt avgjørende. Og om deltagelse og oppslutning trues - så trues vår demokratiform.

Håp!

Jeg bærer fremtidstro. Men må si at det av og til er på tross. Kanskje til og med trass - av og til. Vi kan ikke slutte å kjempe. Vi må ha ytringsfrihet - det er det verdt å kjempe for. Og jeg gjentar gjerne meg selv: Som feilbarlige enkeltindivid er vi avhengig av meningsbrytninger – enten vi er på jakt etter «sannhet» eller kompromiss. Fri meningsdannelse - informert stemmeavgivelse og mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten; er en forutsetning for demokrati. Men vi trenger en ytringskultur - der man ikke bare har ansvar for egne ytringer; men også hvordan de treffer andre og andres. En kultur der det positive med aktiv meningsbrytning blir verdsatt - og uenighet anerkjennes. Vi burde stadig øve mer på å lytte til hva andre sier og mener - like mye som vi er opptatt av at alles mening har sin rett til ytring. Vi skal leve sammen også etter "feider" og "kamp". Vi har felles ansvar for felles klode - i stort og smått. Vi skal hegne om ulikhet - og likevel favne om alle.

Jeg var så heldig her om dagen å (på veldig kort varsel) få være debattleder. Her var to av våre dyktige ungdomspolitikere med. Både som innledere og som debattdeltagere (Astrid Hoem fra AUF og Ola Svenneby fra Unge Høyre). Deres klare stemme, deres evne til å reflektere høyt og utfordre. Budskapet deres - og mitt etter å ha hørt på dem - er: Gi de unge rom og plass. 

Reis dere opp og si fra når de gis urimelige små rom og trang plass. Når de utsettes for utilbørlig press, hets og hat - så må vi andre være "voksne" sammen med dem. For de er i høyeste grad voksne i sitt budskap. Ja - man kan si fra om slikt om man er saklig uenig med det som ytres også. Vi hadde også med oss Morten Lafton (ordfører i Jevnaker) i samtalen. Og han kunne bekrefte at presset er stort også i de andre aldersgrupper av politikere - og slik jeg forstod det; gjenkjennelse på mye av budskap og oppfordring fra de unge. (Fotoet eies av KS).

Men jeg må si: Disse unge stemmene i denne sofaen brakte håp til meg! På vegne av mulighetene for et godt og velfungerende demokrati også i fremtiden. Deres evne til refleksjon og formulering. Deres iver for både ytringsfrihet - men også en bedre ytringskultur. Deres engasjerende formidlingsevne rundt viktige tema. Rett og slett - så gjorde det godt!

Jeg tar med et par sitater fra de unge - hentet fra et mediabilde de gjerne stiller opp i. Og takker! For energi, refleksjoner og ytringer! Disse var blant det de fikk lov å utdype i vår sofaprat denne uka. At slike som dem har slikt fokus - gir håp og styrket fremtidstro:

– Den fremtidsoptimismen som foreldregenerasjonen har hatt, er ikke like til stede. Det å holde håpet oppe, og vise at det finnes folk som forandrer verden og er med på å skrive historien, det driver meg mest. Vi må sørge for at generasjonene som kommer etter oss også får den samme tryggheten som generasjonene før.

Astrid Hoem

– Min største bekymring er «to-tredjedelssamfunnet»: Om det er store grupper i Norge som føler at de store partiene ikke representerer dem, er det med på å skape en grunnleggende mistillit.

Ola Svenneby