God nok og godt nok

Det er blitt fredag igjen. Det er morgen og ved frokostbordet mitt sitter jeg og lar tankene vandre mens jeg lar blikket fange morgenstemningen som soloppgangen utenfor kjøkkenvinduet presenterer seg. Jeg tenker at det har vært en god uke. Faktisk veldig bra uke. Vi har gjort viktige ting denne uken. Og det ble bra. Jeg tenker jobb - feks på denne ukens jobb som konferansearrangør. Joda - det ble annerledes. Epedemien legger helt andre rammer for utøvelsen av mitt virke. Ting vi kunne gjøre i fjor - kunne vi ikke gjøre i år. Men vi har arrangert. Og innenfor de rammene som gjelder ble det bra.

Hjemmekontor er fortsatt hovedregelen. Og denne uken syns vi spore ny oppblomstring av virusutbredelse. Og mutert variant syns nå dominere. Denne dagen for et år siden var jeg i Oslo. Som arbeidsgruppeleder avholdt jeg møter i innspurten av et arbeid. Traff dyktige og fine kollegaer. Vi satt tett - og mitt inntrykk var at vi satte pris på å være sammen. Det siste året har jeg måtte lære meg en måte å leve jobblivet mitt på nytt. Eller iallefall på andre måter. Jeg opplevde overgangen i fjor som brutal. Opplever nå en form for tilpasning. Etter et år så har jeg funnet sider ved dette "nye livet" som det går an å verdsette. Og jeg opplever gjennom det en ny type mestring. Rett som det er tenker jeg på at tross alt er jeg blant de heldige. Bor i skogkanten med god plass og lite trengsel. Naturen tett på. Jeg har god og interessant jobb - som jeg i stor grad kan gjøre hjemmefra. Kanskje først og fremst fordi slik verden ser ut nå - så er det ingen som forventer at jeg skal møte dem der de er. Eller iallefall mye lavere forventninger til det. Fortsatt opplever jeg at alle disse digitale møtene er lik menneskemøter med skjem som "filter". Men de digitale mulighetene gjør at det er mulig med menneskemøter fortsatt. Og det setter jeg pris på. 

Veldig mye av det vi gjør - syns jeg vi gjør veldig bra. I den organisasjonen jeg jobber - gitt de forutsetninger vi har nå. Men jeg har nok likevel en følelse av at vi står i en situasjon der "godt nok" oftere blir viktig å akseptere. Det er ikke alt jeg skulle ønske vi fikk til - som rammene vi skal jobbe under fullt ut gjør mulig. 

Jeg tror at det finnes mange som synes tiden vi er inne i er tung. Og jeg tenker ofte at når vi måler oss mot det vi lager av oss av forventninger. Det vi tror at forventes av oss - eller det vi forventer av oss selv. Og at vi er opptatt av å fremstå best mulige, levere på disse forventninger. Vi kan selvsagt strebe etter å innfri. Og på noen felt skal vi stadig strekke oss. Men stort sett er det jo etter mitt syn slik at veldig ofte er vi gode nok - og leverer godt nok. Og at vi like ofte som å strekke oss etter å bli bedre bør reflektere over de forventninger vi tror er gjort gjeldende.

Jeg har tidligere avslørt at jeg har en "hang til" ulike insta-poeter (som jeg kaller det). Jeg fanger opp slike rett som det er i min feed. Og kan bruke det som utgangspunkt for refleksjon - eller bare tankespinn. En slik sak som jeg syns var fint å ta med seg ser du til venstre her.

Og det var muligens dette som inspirerte dagens tankespinn her på bloggen min.

"Lykke" er godt å føle på. Men at det handler om følelsen av å være god nok - mer enn det å skulle være best i alt - er jeg sikker på at er sant.

Så har jeg på mine turer i skogen de siste dagene sett at det som ligner vår kommer nærmere. Rett og
slett opplevd det som minner om vårfornemmelser. Og en bekjent delte ord fra Anne Grete Preus på fjesboka her om dagen. Som jeg tok til meg. På våren vekkes så mangt til liv igjen etter en vinter i dvale. Vi merker allerede godt lengre dager. 

 Og våren representerer på sett og vis også håp. Om "lykke" - og jeg tenker at vi skal møte den med mot. Plukke opp de nye kort som blir oss tildelt. Og tenke at det ligger nye muligheter for oss alle.

Som en kommentar til det jeg sa om at "jeg blir meg - i møte med deg" ovenfor - deler jeg denne:

Om ikke noe annet - så tenker jeg at vi alle kan bidra i andres liv litt. For eksempel med et smil. Ikke alle av oss skal forventes løfte mest i alle sammenhenger. Men kanskje er det slik at vi alle kan løfte mer enn vi aner - i andre og andre liv. Et smil kan bety så uendelig mye. Så jeg avslutter med nok et lite dikt fra en nok en insta-poet. Som en påminnelse. Som en mulighet til å bidra. I andres liv.