Det er så mange som mener. Og sier gjerne det de mener. Det gjør jeg også rett som det er. Og ytringsfrihet har vi - og den er verdt å sloss for! Så har jeg det slik - av og til - at jeg angrer noe av det jeg ytrer. Rett og slett fordi det enten går opp for meg at det jeg sa er feil; eller iallefall kan oppleves være feil. Andre ganger kan jeg med rette hevde at jeg har rett - men like fullt komme til en erkjennelse av at andres ståsted også kan være rett. Poenget mitt er at det er nyttig å forsøke besøke andres utsiktspunkt av og til. For å se hvordan "verden" ser ut derfra. Eller kanskje også overtale noen til å bli med til mitt utsiktspunkt. Jeg liker å gå på tur. Har nok sikkert et par hundre sånne turer i år - så langt. Jeg har en favorittløype; en "utsikt" jeg ofte besøker i mitt nærområde. Håper idag å få ta min tur nr 96 (i år) dit. Nedenfor kan du se utsikten slik den var sist søndag:
På wikipedia står det at vårt nye fylkes Vestfold og Telemark består av "to landskap". Selvsagt er jo ikke det riktig. Min opplevelse er iallefall at i dette fylket er det et mangfold av landskap. I tillegg kommer det jo at disse landskapene endrer karakter og uttrykk gjennom årstider - og ikke minst gir ulikt vær helt forskjellige opplevelser av det samme landskapet. Her er for eksempel noen bilder fra samme "topp" som bildet ovenfor - men på andre dager/årstider/tidspunkt:
Så slår det meg jo - at dersom jeg hadde snakket med noen som var på andre siden av dalen. Oppå en av toppene på andre siden - samtidig... Så ville det samme landskapet antagelig hatt et annet uttrykk. Men altså fortsatt være det samme landskapet. Min beskrivelse av landskapet ville vært forskjellig - fra slik den på toppen på andre siden ville ha beskrevet det. Sannsynligvis iallefall.
Det er da jeg tenker at det iallefall er bra at vi er på toppene. Og har oversikt - en oversikt som kan gi oss et grunnlag for å diskutere de forskjellige inntrykk og uttrykk. Hvis vi startet med en erkjennelse av at vi har forskjellig utgangspunkt for å drøfte samme "sak" - tror jeg rett og slett samtalen ville gi oss tilgang på et bredere grunnlag for den sannhet vi selv mene eie. Får vi del i hverandres perspektiv - feks ved å kjenne den andres ståsted og utsikt - kan også eget perspektiv utvides? Men for faktisk å se den andre horisont - iallefall å kunne forstå den fullt ut - ville det nok være best om vi besøkte hverandres "post". Antagelig ville det være mulig for oss begge å berikes. Lære noe mer - øve vår toleranse og forståelse.
Men av og til tenker jeg at det er mange som ikke tør opp på et slikt utgangspunkt i det hele tatt. De vaker rundt i dalen - og tenker at det også skal kunne forstås være "den eneste sannhet". Der jeg bor bekles stadig dalen av et teppe med tåke. Og kanskje skulle man kunne håpe at flere oftere hadde et behov for å iallefall innimellom stikke hodet over tåka? Eller skulle vi andra kanskje ta på oss et oppdrag: mens vi besøker våre forskjellige "topper" tørre være der nede en stund under tåketeppet? Både for å prøve forstå at det også er et sant perspektiv - men kanskje også søke motivere flere til å ta en tur. Opp på en topp eller to; og mulig overbevise noen om at det finnes mer enn et sånt perspektiv. Verden kan se helt annerledes ut - om man velger andres utgangspunkt som utkikkspunkt. Her kan dere se tåke sige gjennom "Telemarks perle":
Jeg snakker ikke egentlig om dette vakre Telemarkslandskapet - håper jeg du allerede har skjønt... Jeg snakker egentlig om livet. Om å søke kunnskap, erfaringer - og stadig være bevisst andres perspektiv og forutsetninger. Særlig når vi skal mene og si. I mitt virke hører jeg stadig om de mange ulike kulturer. Som noen forsøker å "smelte sammen". Vårt fylke er som jeg sa et mangfoldig fylke. Flere landskap der vi som bor her også har med oss et mangfold av kunnskap, erfaring - og forutsetninger. Som gir mange ulike perspektiv - også da på det som kan være samme sak. Jeg tenker rett som det er at den enes sannhet er like riktig som den andres. Fordi utgangspunktet er så forskjellig - vil opplevelsen av hva som er rett og riktig kunne være ulikt. Jeg jobber i en organisasjon som skal mene. Som skal søke kraft i fellesskap. På jakt etter sannhet kan vi regne, beregne - søke fasit; og oppslutning rundt slik. Men like ofte kanskje søke konsensus. Erkjenne hverandres ulike perspektiv - og søke det viktigste vi kan enes om. Og fremme det - som viktigst. Dette livet i ulikhet - gir konstante spenninger. Heldig er vi som lever i et åpent samfunn. Der uenighet ikke bare er lov; men de ulike forutsetninger, meninger og perspektiv også er ønsket. Kunnskap blir til i møte mellom disse ulikhetene. I "spenningene" ligger det rent faktisk mye kraft. Jeg velger å tro at det ligger utviklingskraft i dette. Som vi trenger i møte med svært mange store og små utfordringer framover. Utfordringer som både er små og store - men gangske sikkert har i seg å kunne prege våre liv. Jeg eier fremtidstro! Og ikke minst et sterkt håp; om at vi stadig skal blir flinkere til å være bevisste. På at mitt perspektiv ikke er det eneste perspektiv. At mitt "landskap" ser annerledes ut om man beveger rundt i landskapet. At vi like ofte som å mene og si forsøker søke forståelse - for andres utgangspunkt.
Så håper jeg at vi kommer ut av "korona"-tidens "teams-tilværelse". Misforstå ikke; jeg mener Teams og andre lignende løsninger er fantastiske verktøy. Men jeg er så redd for at vi mister "mellomrommene". Fordi jeg tror på mulighetene i slike mellomrom. Jeg syns vi har mistet noe det siste halvåret av muligheter i så måte. Når vi ikke kan være sammen fysisk - er det sider av menneskemøter som jeg mener går tapt. Særlig når det skal skapes og samskapes. Og når de vanskelige tingene skal løses. Da trenger vi mellomrommene - som i denne omgang forstås være knyttet til det som kan skje når mennesker er sammen. I pausene mellom møtene, rundt kaffekoppen i en krok, i diskusjonene i et plenum. Jeg tror våre arbeidsformer skal endres - og effektiviseres. Vi bruker ganske sikkert ikke alltid tiden riktig. Og verktøy for effektiv samhandling trenger vi. Men jeg tror også på en ettertid der vi skal være mer sammen igjen. Og sammen skape, dele, erfare - og skape forståelse. Som grunnlag for meninger. Og som et stadig bedre utgangspunkt for det vi ytrer.
Jeg avslutter med noen bilder til fra denne nevnte "Telemarks perle". Fra andre ståsted, andre årstider - og med potensielt et annet perspektiv på det samme landskap. Kan vi enes om at landskapet er vakkert - har vi iallefall et felles utgangspunkt:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar