Det er rart at foreldre blir borte. Vanskelig å beskrive følelsene. Selvsagt er det trist. Men følelsen er mer en slags "nummenhet" - eller "tomhet" kanskje. Men også en sterk følelse av takknemlighet. For hvem de var, og det de var - for oss som er igjen. Rar er også tanken på at samlingsstedet blir borte. For uansett hvor mamma og pappa har bodd - så har de vært "hjem" for oss barn.
I dødsannonsen for mor skrev vi det slik:
«Så kom dagen og siste timen, livets vei til ende var.
Takk for dager, takk for minner, takk for alt du for oss var.»
På minnesiden - og på facebook skrev vi også dette:
Vår kjære mamma sovnet stille inn.. Vi kjenner på sorg og savn - men også dyp takknemlighet.
Mamma var fra Skudeneshavn - på Karmøy. Men flyttet derfra når hun giftet seg med pappa den 3. sept 1960. Hun har bodd mange steder deretter. Første stopp var faktisk Lofoten. De siste årene (fra 1998) har hun bodd i Sauland.
Mamma fødte fem barn mellom 1961 og 1971. Det kom etterhvert svigerbarn og barnebarn - og også et oldebarn.
Jeg tenker vel at at mamma hadde et innholdsrikt og aktivt liv. Hun kjente mange - og mange kjente henne.
Flittig og arbeidssom. Kan vel sies være hennes "varemerke" - og kanskje slik mange vil huske henne. For vår del ble omsorg og kjærlighet også da ofte materialisert i praktiske ting.
Vi vet i ettertid at livet rett som det er må ha vært strevsomt. I mange år var det små midler som skulle fø en stor familie. Likevel manglet vi ingenting. Og sitter igjen med opplevelsen av en god oppvekst.
Jeg tar med meg gode minner. Hvil i fred, mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar