...så hender det at jeg må fokusere på pusten; for ikke få høy puls og ikke gå i forsvar. (Eller håndtere "meg selv" når forsvar ikke er mulig). Så mener jeg at man har full rett til å forsvare - det man opplever som urettferdig. Særlig hvis maktmidlene som brukes i måten min integritet angripes er av en slik karakter - at det oppleves særdeles urettferdig (usant). Om det dertil også har i seg å påvirke den posisjon den organisasjonen jeg arbeider i - ja; så må jeg "puste på en stund". Et etter hvert langt liv har lært meg å unngå i slike situasjoner handle på impuls - og ikke la meg styre av følelser i trangen etter å "gjøre noe". Toleranse for andres uttrykksbehov, og evne til å "stå i" ting, har jeg etter hvert lang trening i - og er en ferdighet jeg både trenger i hverdagen og er opptatt av å vedlikeholde.
Det er i grunn to ting som jeg syns er utfordrende å akseptere. Det ene er ulike former for egoisme. Det andre er urettferdighet. Når det rammer andre - søker jeg nok å bidra; hvis jeg kan. Så er ikke verden rettferdig - og har aldri vært det. Makt og midler er ulikt fordelt - og man kan nok ikke ta alle kamper. Men jeg mener jo at vi som enkeltindivid og grupper i samfunnet har et ansvar for hverandre. Og bør stille opp for hverandre - så langt som mulig.
Det er ofte når makt/maktbruk og andres behov for å søke posisjon på noens bekostning, at jeg kanskje opplever sterkest uro. Og når man i slike situasjoner tillegges meninger og holdninger - og ikke har mulighet til forsvar - at jeg opplever behov for pusteøvelser sterkest. Da er det jo fort et angrep på ens integritet. Men det er også en anledning til læring. Både om en selv - og egne reaksjonsmønstre og personlig "håndteringsevne" - men også om andre og andres metoder i jakt på egeninteresser. Så mens jeg puster - så forsøker jeg rydde plass til refleksjon om det landskap jeg ferdes og de bekjentskap jeg gjør. Kanskje kan jeg håndtere det bedre neste gang - for det skjer garantert igjen.
Jeg er ikke - mener jeg selv - av typen som trenger utløp for eget forsvar. Men er opptatt av de roller jeg har, og den posisjon laget jeg er en del av trenger for å løse sin oppgave. Erfaring har gitt meg kunnskap og ferdigheter - kanskje økt impulskontroll også; i alle fall mener jeg selv relativt stor toleranse for andres behov for "markeringer". Det er ikke hvordan man har det som er viktig - men hvordan man tar det. Skal noen ha sagt. Jeg mener at det på mange måter er viktig hvordan vi har det, men at jeg i alle fall i arbeidslivet må ha stort fokus på "hvordan jeg tar det" for å sikre at jeg lykkes med de oppgaver jeg er satt til å gjøre. Av og til skal man da sitte stille en liten stund. Fokusere på pusten - og kontrollere pulsen. Og for egen del utfordre min evne til å håndtere eventuelle angrep på egen integritet. Oppebære tiltro til at også andre ser den mulige urettferdighet som opptrer i sammenhengen - uten selv å peke på den. Og dernest fokusere på neste oppgave - og søke løse denne - oppleve mestring og læring - og sammen med laget lykkes til det beste for de man er satt til å arbeide for.
Livet - også dette arbeidslivet - inneholder jo langt flere spennende utfordringer og gode dager; enn de enkeltepisoder man opplever stjeler ens energi. Så da velger jeg rette min oppmerksomhet i den retning - og velger glede meg til fortsettelsen. Jeg er helt sikker på at dagen i dag vil gi meg anledning til å møte særdeles dyktige og flinke folk - med stort engasjement for det de arbeider med. Og er det noe som gjør meg glad - så er det å få arbeide sammen med flinke og engasjerte mennesker!
Ha en fin dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar