En helt vanlig tirsdag - i en helt vanlig uke; kan den betraktes litt på skrå?

Jammen om jeg vet. Men bestemte meg for at det går jo an å prøve. En venn av meg sa en gang at det var noe av det hun likte med meg; måten jeg betraktet verden på.... Jeg liker i alle fall å tenke at det er lurt å betrakte. Bruke litt tid av og til på hvor jeg er - i en "verden" som går litt fort. I alle fall syns jeg "hverdagene" går ganske fort. (Og muligens går fridagene enda fortere). Men jeg liker både at noe består - at jeg har en type forankring i egen tilværelse. Og jeg liker også bevegelse. Litt avhengig av å oppleve en type slik bevegelse - både på det personlige plan; men også en type fremdrift i fht det jeg beskjeftiger meg med. Det gjør det jo også mer spennende å være "betrakter"; når man kan følge ulike bevegelser; eller endringer om man vil si det sånn. Det er tirsdag i mai. En helt vanlig tirsdag. Solen skinner på Fylkesbakken i Skien i dag . der jeg tilbringer arbeidsdagen på mitt kontor. Jeg kikker ut fra vinduet - og syns det jeg ser er fint. Snur på hodet, for om mulig se om perspektivene endres om jeg ser det hele litt på skrå :)


Uka begynte imidlertid i hovedstaden. På det jeg kaller HQ. Altså KS-huset i Vika. Det var ledermøte - et av den lange typen. Som er månedlig av frekvens. Et godt møte. Der ulike perspektiv ble diskutert. Skal ikke gå inn i selve diskusjonen. Men det tiltaler meg at man kan snakke nokså åpent om ulike perspektiv på en sak. I denne sammenheng en sak som dreier seg om mulige nødvendige endringer - eller i det minste noen tilpasninger. I den hensikt å rigge oss best mulig - enn så lenge - i forhold til de mange bevegelser rundt oss. Jeg trives fortsatt i kommunefellesskapets tjeneste. Gleder meg over gode kollegaer og de mange engasjerte og dyktige medlemmene. Særlig medlemmene - som med intens vilje og kompetanse leverer så mye til så mange! Mens de er i konstant bevegelse.


Siste del av dette innlegget blir en blogg-tilbakeblikk. Hentet fra et innlegg i 2013. Syns av og til det gir mening å se seg tilbake i denne rekken av innlegg. For å se hva jeg tenkte høyt om før - på denne min litt hemmelige blogg. Og finner stadig at til tross for alle disse bevegelsene - så er noen av mine tidligere betraktninger fortsatt gyldig som uttrykk. Kanskje har det med den tidligere nevnte forankringen å gjøre. I alle fall også et forsøk på skråblikk var det jeg her ønsket å dele:


"Det er om å gjøre - mener jeg - at jeg selv erkjenner at jeg ikke alltid vet best. At også andre vet - til og med kanskje mer en meg. Eller iallefall noe annet enn meg?

Det er om å gjøre - mener jeg. At vi  er bevisste - og aktive i vår bevissthet. Også i forhold til hvem som definerer det eller de gode - hvem ytrer - og hvordan meninger og synspunkt ytres. Noen har større påvirkning enn andre. Makt om du vil... Hvem slipper til - og hvordan bruker disse de arenaer de slipper til på. Jeg tror på diskusjonene. Og tror uenighet må fram - for å brytes mot hverandre. Slik at de gode løsningene - for de fleste - er mulig å skape.  Så tror jeg noen får ta et ekstra ansvar for å tilrettelegge arenaene slikt skal kunne skje.

I det siste har vi sett artikler og kronikker. Om syting og klaging - nærmest som en erklært del av en norsk kultur. Selv syns jeg Per Fuggeli i Aftenbladet stiller interessant spørsmål i så måte: "Hvem kan helbrede Norge for den sure syken?"  Han fordeler ansvar både til politikere og media - og sier: "SAMFUNNET blir heller ikke gladere eller sterkere hvis misnøyekulturen får dominere. Det blir vanskeligere å sikre rettferdighet fordi de høyeste klageropene ikke kommer fra de svakeste menneskene. Det er de som vil være «better than well» som er sintest og krever mest. Interessekampene fortrenger solidariteten. Slik blir misnøyesamfunnet en trussel mot likeverdsamfunnet".

I disse dager når valg nærmer seg - blir gjerne også skyld fordelt politikere imellom. Og nye muligheter forsøkt synliggjort - og i en valgkamp også søkt skape oppmerksomhet om disse. Jeg er jo av de som tror på nye muligheter. Men jeg tror også på at disse antagelig ligger i mellomrommene. I møtene mellom ståsted og standpunkt, ulik kunnskap og forskjellige holdninger. Jeg er blant de som finner ytterpunkter litt skremmende - og det midt i mellom litt kjedelig. Jeg tror at endring er nødvending - og utvikling viktig. Uten å bære stor grad av misnøye - men fordi det er krevende å sikre en bærekraftig framtid."

Ha en strålende tirsdag!