Når man så sitter slik - og slapper av. Så er jo en bok et godt alternativ. Og gjerne av slaget som gir tankene noe å "gå" på... Har bla fått ei bok til bursdagen min. Som heter viljestyrke - og er skrevet av Dag Otto Lauritzen. Jeg har hørt Dag Otto flere ganger, som foredragsholder. Og hans historie er interessant - og i boken gjort lett tilgjengelig. I boken skriver Dag Otto om viljestyrke - som man har; kanskje uten å være klar over det selv. Og at dette er en kraft som kan realiseres hos den enkelte, og gi mer energi i jakten på nye mål. Ingenting er umulig skriver han. Det umulige tar bare litt lenger tid...
Nå feste ikke jeg meg først og fremst ved dette budskapet. Dette har jeg blogget om før også - og ambisjonen nå var ikke repetisjon. Nei, jeg tenkte dra fram det Dag Otto gjennom noen avsnitt beskriver som viktig - men som han ikke velger å fokusere mest på denne gangen.
Allerede i dedikasjonen sier han det: "Takk til mine viktigste hjelperyttere". Det er altså mer enn bare egen viljestyrke som er viktig. For de av oss som har sett et par episoder av "på hjul med Dag Otto" - vet vi hvor inderlig godt han kjenner betydning av hjelperyttere. Han var også selv en hjelperytter av betydning for flere "store navn" i sin aktive sykkelperiode. Han gir oss også eksempel på tilbakemeldinger, der han gjennom sin foredragskarriere og motivasjonsoppdrag har fått være med på å gi andre en "boost". Gjennom å inspirere til endring og aktivitet. Gjennom å ha "vekket" noen - eller "pustet dem litt i nakken".
Jeg tror som Dag Otto at det bor mer i de fleste av oss enn det vi ofte realiserer. Av forskjellige talent, og ukjent kraft. Og jeg tror at vi kan få til mye - i egen kraft. Men jeg tror de fleste av oss kan få til mer sammen med andre enn alene. Og jeg tror vi er laget som "sosiale dyr" - i betydningen av at vi kan spille hverandre gode. Gjennom å inspirere hverandre, heie på hverandre, hjelpe hverandre. Og jeg tror om det gjøres med omtanke - og hensyntar individenes forskjellighet - kan skje uten lange motivasjonsforedrag eller teambuildingsaktiviteter. Uten forkleinelse for slikt - det bringer ofte mye bra med seg det også. Jeg tenker imidlertid her mer på den kulturen vi alle bygger rundt oss i hverdagen. I familien, på arbeidsplassen, sammen med venner og gjennomdeltagelse i feks frivillig arbeid. Hvordan vi velger å kommunisere med hverandre, hva vi velger gi oppmerksomhet, hvilken omsorg og forståelse vi evner å uttrykke til våre medmennesker. Og om vi iallefall av og til tar sjansen på å gi andre "kred" for det vi egentlig syns er våre egne resultat? Jeg mener at det ligger stor ære i det å være en god hjelperytter for andre. Iallefall hvis "lagledelsen" evner dele seieren med alle på laget. Det blir mye meg og mitt - i dagens samfunn. Syns jeg. Og ser på meg selv for bekreftelse på det. Jepp, sånn er det med den saken. I dette skiller jeg meg nok dessverre lite ut...
Jeg ønsker at alle skal lykkes med seg og sitt. Men bærer altså et håp for et samfunnsliv der vi iallefall ser at vi lykkes best alle sammen - om vi velger bidra til hverandres beste. Det får iallefall være en av mine egne ambisjoner i fortsettelsen. Bli litt flinkere hjelperytter. Tror ikke det trenger være så vanskelig heller. Litt mer omtanke for andre, noen flere oppmuntrende ord - til noen flere.
Så når Dag Otto sier "det gjelder å finne motivasjonen og viljestyrken til å utnytte de ressursene du ikke vet at du har" - så er jeg enig i det. Så tar jeg det med meg. Men tenker at en hel del av de ressursene jeg ikke vet at jeg har; ikke nødvendigvis bare er mine egne ressurser. Det kan være andres ressurser i mitt liv - og mine ressurser i andres liv - som tilsammen er disse ressursene jeg (og vi) idag ikke utnytter. Om vi vil...
Jeg er heldig som har mennesker rundt meg - som bidrar i mitt liv. Familie, venner, arbeidskollegaer osv. Og avslutter med en takk til dere - mine hjelperyttere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar