Endelig var det noen som greide gi meg et passende uttrykk. Som på en så elegant måte gir uttrykk for mitt ståsted. Og jeg har takket. Ettertrykkelig - i Annes kommentarfelt.
Distrikt er no' dritt, Anne. Og spesielt når det at man har mye "slikt" i detta landet - og noen til og med skulle finne ut at det bør man ta hensyn til. At noen skulle kunne forestille seg at man skal kunne forvente ha en viss grad av infrastruktur i slike områder - synes fremstå som en ganske så forkastelig tanke? Iallefall så dumt at de fortjener nedsettende karakteristikk om de våger. Man har jo et valg i dette landet. Og skulle man hevde behov for en infrastruktur av typen som gir tilfredsstillende opplevelse av nærhet til, og trygghet for, ivaretagelse av feks helsestell og ordensmakt - får man vel ta konsekvensen av disse slike behov: og flytte til byen. Ja ikke hvilken som helst by da... Den må være av en viss størrelse selvsagt. For å fortjene stå på "kartet"...
Det får meg til å undres over et par ting. Om ikke det ofte egentlig er slik at de fleste bærer med seg sin navle - og også selv oftest beskuer denne sin egen. Vi mennesker er jo laget slik - med hver vår navle altså. Og den befinner seg jo oftest der man selv er - sånn med hele seg. Det andre er hvorfor man skulle bruke slike nokså ufarlige karakteristikker. For egentlig er vi vel idioter, byrde, unnasluntrere - som motsetter oss ideen om at alle kvalitetsmessige kriterier skal ligge i begrep som "robust". Iallefall når konsekvensen av slike begrep også oppleves bestå i større avstand, større uttrygghet, beredskapsmessige utfordringer osv.. Men det er kanskje når det er etablert vektige argument som utfordrer sannhetsgehalten i "robusthetens evangelium" at vi skal begynne å kalle hverandre det ene eller det andre? Kanskje er det en bedre veg? Jeg mener ikke det. Jeg tror min opplevelse av "sannhet" er like god som din. At det må få argumenteres. Så tror jeg at vi må tåle å tenke ulikt om likt. Og ulikt. Det samme tilbud om tjenester og infrastruktur kan selvsagt ikke gis overalt. Og avstand til noe må aksepteres. Og det gjør det. Men det finnes altså både argument for at sentralisering og størrelse (altså noe av det robuste) ikke alltid verken er best eller billigst. Og noe må dertil også koste mer enn det billigste - for å ivareta en akseptabel kvalitet. Og Norge består av mer distrikt enn store byer. Og skal landet vårt ha en "bærekraft" feks for nye 200 år - blir vi nødt til å hensynta noe av det. Enten vi snakker om naturforvaltning, ressursutnyttelse, verdiskaping - og/eller trygghet for grunnleggende helsestell og beredskap.
Navlebeskuende som jeg er... Tillater jeg meg også i fortsettelsen være bosatt i distriktet - og å oppebære forventning til en viss infrastruktur som gjør det mulig. Og samtidig da føle meg trygg. Selv om andre må oppleve at de betaler for det. Og jeg krever retten til å mene at de tar feil - og at min rett er like stor som den andres rett. Når fellesskapet deler sine goder.
Jepp - der har du meg.. Jeg mener faktisk at distriktspolitikk - hvis det nå var det dette egentlig var - er viktig. Og riktig. Vi får bruke noen verktøy også i fortsettelsen vil jeg mene. Til å oppebære en robusthet som også dreier seg om andre ting enn størrelse. Og effektivitet for de fleste. Til å evne differansiere. Til å tolerere litt ulikt - og ulikhet.
Til slutt dagens twittermelding fra @Innvaer - som iallefall var ment være fler-bunnet, og i beste mening:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar