Sitter litt i le - i kveld...

Jeg har skrevet blogginnlegg om motvind før. Og motbakker, fartsdumper, vegskiller, punkteringer og mere til. Om at det er i motbakker det går oppover, og at fartsdumper kan gi oss rett fart osv. Men ikke alle dager er like. Og av og til er det dager der man sliter i motbakker. Og opplever at det går fremover, oppover, at man har retning og fremdrift. For så å likevel plutselig da erfare at vi mister fart og fremdrift. Ja, ikke nok med det; dent første i rekken av de som klatrer oppover snubler. Som dominobrikker velter vi bakover - og får tilsynelatende god fart... nedover - i det som var en motbakke. Tilbake til start så å si. Og der står man da. Betrakter bakken - og vurderer egne krefter. Har vi nok til å ta fatt på nytt? Av engasjement - i forståelsen "livets bensin". Av og til tenker jeg da, at man skal sørge for å ha nok krefter før man gir seg i kast en gang til. Kanskje skal vi bevilge oss en pust i bakken. Sjekke hvordan de andre i reisefølge har det. Se om vi fortsatt er et turlag med felles ambisjon om slik "tindebestigning". Ta tid til å ta vare på hverandre - før ny dyst.

Jeg har det litt sånn i kveld. Jeg tror jeg kler bakoversveis, og det kan være greit når motvind blir stor. Men kanskje jeg i kveld rett og slett velger å sette meg litt i le. Så skal jeg i morgen, eller dagen derpå, opp igjen. Og med ny kraft ta tak. Og ettersom det syns blåse litt - blir det å bygge en vindmølle eller to min ambisjon? Kanskje på bakketoppen? Tja... Vi får se. Etter noen timer i le..