Skulle man kunne tenke seg?

Jeg sitter og leser aviser og nettaviser. Sånn en lørdag formiddag. Og er innom sosiale medier, plukker opp noen lenker. Leser noen blogginnlegg og kronikker. En og annen gladsak - Joda. Men merker at jeg kanskje mest av alt blir trist...

Jeg leser om mennesker som har skadet seg i ulykker, utsatt andre for fare ved å kjøre i ruspåvirket tilstand, noen har blitt ranet - andre blitt slått. Om lik som flyter i land på strendene. Mennesker på flukt - fra en desperat situasjon. Og leser om noen som mener at "lykkejegerne" er vårt største problem...??

Når jeg da i tillegg kommer over den velskrevne kronikken  til hr Omdal... Så kjenner jeg på en slags kvalme. Det gjør vondt i "sjela". Den er både lesverdig og godt skrevet. Det handler ikke om det. Det handler om at den beskriver en sannhet, som nok også gjelder meg. Om min likegyldighet, om min fremmedfrykt... Om engelen, på det nederste trinn. Du finner kronikken her: http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Engelen-pa-det-nederste-trinn-3279892.html#.Umtz_5S4mxk. 

Skulle man kunne tenke seg?

En forskjell? Eller å (ut)gjøre en forskjell? En av mine FB venner sier noe om å engasjere oss. Jeg skulle iallefall ønske at vi lot oss berøre. At vi søkte kunnskap før vi delte våre meninger - slik at frykt ikke styrte våre meninger og handlinger. Etter å ha lest Omdal idag - forstår jeg (nok en gang) at jeg er en hykler. Som nok også kunne komme til å kunne skritte over det vonde på min veg. Og jeg har da heller ikke tenkt forsøke fremstille meg i noe bedre lys enn andre. Men det får meg til å tenke...skulle man kunne tenke seg? At jeg kan endre meg? At egne holdninger og eget engasjement kan påvirkes? Slik at frykt ikke får så stor plass...

Så leser jeg om Malala - og blir så imponert. Selv eier jeg små ambisjoner skjønner jeg. Et ungt menneske som så sterk og tydelig uttrykker tro på at systemer og holdninger må kunne endres. For å gi plass til større rom. Mer likeverd og rettferd. Mer godt og mindre vondt. Hun burde frykte - men frykter ei. Iallefall lar hun ikke frykten definere sitt engasjement, men hever sin røst. 

Jo, det er noe man kan tenke seg. Å selv søke noe mer kunnskap. Å holde fast på å slippe andres erfaring og situasjon til. La seg berøre av andres fortellinger. Før jeg lar egne synsinger etablere seg som en holdning. Å kunne unngå skylapper.. Jeg lar det være en ambisjon. Om det ikke er å bli mer modig - så iallefall søke noen skritt nærmere at frykt ikke skal få definere mine holdninger. I det minste vil jeg heie på de som tør. Det må det gå an å kunne tenke seg!