Slipp meg inn...

Kjører bil - og hører radio.
Og på radio er det ofte musikk. Som jeg liker eller ikke liker. Av og til fester deler av teksten seg. Sjeldnere større del av tekst. Fordi jeg ofte begynner å spinne mine tanker rundt enkeltstrofer - går jeg sikkert glipp av helhet. Idag var det Hjerterknekt som festet seg. Ikke mye - jeg vet egentlig ikke hva de sang om. Men to ting fikk meg igang. Strofen "slipp meg inn" - og noe om mitt innerste rom.

Jeg tror selv jeg er en åpen fyr - som liker å dele. Men dette med de innerste rom er jeg ikke så sikker på. Om jeg slipper mange inn i altså. Det tror jeg er forbeholdt noen få. Og det er litt avhengig av åssen det står til i det innerste rommet. Og hvem som spør meg om å slippe dem inn. Er lyset av eller på - har jeg ryddet og gjort litt rent og sånn... - i det siste? For det er vel litt sånn hos de fleste av oss? At det av og til sånn innerst er litt kaos? Et og annet i noen kroker noen ganger, som burde vært tatt tak i. Men mitt innerste rom er også et fint rom. Der kan det være varmt, lyst, ryddig - og være en base for overskudd og kraft i hverdagen. Det skapes ofte av å få være sammen med mine nærmeste. Det er som å skru opp varmen på et vis. Men det er også det stedet feks savn og sorg kjennes sterkest. Og en god del "jobb" foregår i forhold til min egen lille stadige diskusjon om hvem jeg er - og hvem jeg vil være. Et slags lite treningsrom på sett og vis. Foregår en hel del egentrening der.

Selv mener jeg at mitt innerste rom er noe jeg bør passe litt på. Jeg er jo heldig som stort sett har det bra. Og kan få lov til å være glad gutt. Er skrekkelig klar over at mange har utfordringer jeg ikke har. At noen også trenger hjelp til en og annen oppussing eller reorganisering av sitt rom - av og til, eller oftere. Kanskje har de også behov for mer besøk i sitt rom - enn jeg har i mitt. Av og til skal jeg øve meg på å slippe flere inn i mitt rom. Enten fordi det kan finnes noe der - i mitt rom - som andre kan bruke. Eller for at den gang jeg skulle komme til å trenge det - ikke finner min dør helt barrikert og uten tilgjengelighet for andre... Jeg får legge det inn i "treningsprogrammet".

Jeg tror livet leves best om vi tillater andre være en del av våre liv. At det beriker oss å være tilstede i andres liv. Venner av mange slag - der noen også har tilgang til mine innerste rom - vil jeg ha. Du kan jo lese et tidligere blogginnlegg som heter "Venner er..." - som handler litt om de mange slags venner.