Dialogen

Som de sier det i 20 spørsmål: dette er et ord sammensatt av to...? Opprinnelsen er latin - noe jeg ikke er stø i. Men "internettet" kan gi løsning på dette også. Dia betyr igjennom og log betyr samtale. Vi forstår og bruker ordet om samtale mellom to eller flere - i motsetning til monolog der en prater...

Man har en dialog, man søker dialog. Dialog starter - gjennomføres - avsluttes. Eller også fortsetter. Dialogen er en form som sikkert kan både forstås, omtales og brukes ulikt. Men siden jeg tror på dialog hadde jeg lyst å skrive ned noen rare tanker om dette også.

Jeg tenker på dialog som "å utforske noe sammen..." hørte jeg en sa idag.
Vi kan iallefall slå fast at det handler om "sammen". Det ligger i begrepet - to eller flere, sammen. Men i daglig bruk er nok ikke dialog å forstå bare være basert på intersubjektivt utgangspunkt. Der man i utgangspunktet er enig. Der diskursen er "tvangsfri og herredømmefri". Jeg tror like ofte man benytter begrepet i sammenheng med at man etablerer slik dialog for å oppnå noe. Nå kan man i utgangspunktet vel tenke seg at to eller flere har felles hensikt med å snakke sammen. Man kunne vel kanskje også tenke seg dialog med antagonistisk situasjon som ståsted. Altså at man før dialog er enig om å være uening - ha en dialog om uenigheten - uten å ha til hensikt å overbevise hverandre. Men jeg hører dialog brukt i sammenhenger der forutsetningene er ulike, og parter - som eier ulik hensikt - forsøker finne løsninger gjennom dialog. Kunnskap, roller, makt er ofte ulikt fordelt. Og da er det argumentering, megling, forhandling, debatt og diskusjon som foregår. Noen vil mene dette også er former for dialog. Og kanskje er det slik - hva vet vel jeg?

Når det inviteres til ulike former for dialogmøter - er da dialog å forstå som en samhandling mellom likeverdige parter? Iallefall rett som det er - syns noen eie større grad av kunnskap i slike møter. Noen vil kanskje eie vesentlige ressurser som noen, eller et fellesskap, er avhengig av. Eller kanskje har en av aktørene myndighet til å avgjøre en sak av noen andres/felles interesse? Er det da dialog - som mellom aktører i et likeverdig partnerskap?

Når ting er vanskelig mellom mennesker, nasjoner, offentlige etater, stat og kommune - eller andre. Så hører jeg sagt at man inviterer til dialog. Svært ofte i god hensikt - men der makt og maktkamp ganske ofte oppleves prege arenaen. Forventningen "å bli hørt" forstår jeg vel strengt tatt som en forventning til å "få det slik jeg vil"?

Jeg er en partnerskapets mann. Liker å tro det iallefall - jeg trives med samhandling og samarbeid. Tror jeg forstår en del av ulike forutsetninger, situasjoner og roller. Og hva som skjer i relasjoner - også det som handler om makt og avmakt. Hvordan dette kan fremstå som ressurser i et nettverk og et partnerskap? Vil man søke bidra til at noe skapes av verdi for noe eller noen - tror jeg samskaping er den vakreste formen. Uansett forhold, hensikt og utgangspunkt fordrer det at vi snakker sammen. Vi trenger forhandlinger, diskusjoner og diskurser. De bringer også verden fremover. Men kanskje skulle vi fortsatt stadig søke mer dialog. Som i den formen jeg startet med: "å utforske noe sammen". For jeg tror det er mer å finne ut av. Kanskje skal vi litt oftere legge respekt for det ulike i kurven. Legge vekt på "utforske" og "sammen"? Og i det finne flere nye løsninger - og kanskje en bedre verden? For noen...


Litt mer - mot noe enda bedre - ....kan iallefall være en slags ambisjon?
Om ikke for deg - så iallefall for meg...