Legalitet og legitimitet... Samfunnsplanlegging og -utvikling

Her er nok et lite innlegg for lagring i min eksterne harddisk. Jeg tenker på litt av hvert. Noe av det skrivere jeg ned - av og til også her på bloggen min. Jeg jobber med samfunnsutvikling - i nettverk og i partnerskap. Mine dager går også med til å tilrettelegge for politikk og politikere. Kanskje både politikkdannelse og -påvirkning. På vegne av mine oppdragsgivere - for å fremme ønsket utvikling. Og det er spennende! Men det er også et liv mellom ulike tradisjoner - eller regimer om du vil. Ting endrer seg - og det stadig fortere syns jeg. Det gjelder både våre forutsetninger - og våre muligheter. Store begreper som teknologi, globalisering, kunnskapssamfunnet, informasjonssamfunnet - og utvikling som dette har brakt og vil bringe er bare noen perspektiv på det. Hva som er drivkraft og hva som er resultat av det ene eller det andre er jammen ikke alltid godt å vite. Men jeg tror ganske sikkert at jeg ikke kjenner til de forutsetninger mine barn vil oppleve når de når min alder. Midt oppe i dette står vi - og skal forsøke påvirke eller styre en samfunnsutvikling. Nå er det ikke slik at dette er noe nytt. Min foreldregenerasjon kunne umulig forestille seg de vilkår og muligheter jeg skulle gis - når jeg kom til for "noenogførtiårsiden".

Planlegging er også en form for styring
Sa en godt utdannet person jeg fikk høre idag. Som snakket om mangt - men også om hva som styrer samfunnstyringens legalitet og legitimitet. Og om hvilke - og hvordan - forutsetninger har vært skiftende for samfunnsplanlegging. Har ikke tenkt å dra hele historien. Men det dreier seg om paradigmeskifter. Fra en tilstand til en annen - og hvordan arbeidsformer endres.

Jeg har tidligere skrevet om samstyring og sånn. Og i det også sagt noe om kjennetegn, ulike aspekter og teoretiske tilnæringer til slike begrep. Også partnerskap er der nevnt.

Daværende miljøvernminister KA Hareide skal ha sagt noe slikt (i 2005):
"Regional utvikling er politikk, arbeidsmåten er partnerskap og verktøyet er planlegging"
Har inntrykk av at spesielt planleggere liker slike uttalelser, men det sier også noe om et nytt paradigme. Den nye "tid" i forhold til "gammel" tid hva gjelder samfunnsutvikling, styring og arbeidsformer. Og står nok noe i motsetningen til hvordan verdensbilde vi hadde 20 eller 30 år tidligere. Da "offentlig styring" var mer et dekkende begrep. Og den suverene "nasjonalstat" ble utfordret og beveget seg mot "reguleringsstaten". Hvor vi nå mer har beveget oss fra "offentlig styring" til "samstyring gjennom partnerskap" for mye av arbeidet i samfunnsplanlegging og -utvikling. Nedenfor kan du se hvordan Ulla Higdem (i presentasjon 130213) gir en oversikt over forskjelligheter.

I tradisjonell forstand var mandatet gitt. Legalitet og legitimitet omtrent det samme. Beslutningsprosessen klar og transparent. Idag er samstyring gjennom partnerskap en utstrakt arbeidsform. Eller et nytt paradigme om du vil. Og nå er mandatet i større grad preget av avtaler og kontrakter - eller har sitt opphav i slike.

Nå skapes legalitet i større grad av "kontrakten" mellom partnerne - mens legitimiteten til partnerskapet skapes gjennom "resultat".
Nå er det ikke enten eller i dette. Offentlig forvaltning er fortsatt gitt oppgaver i hht myndighetsutøvelse og styring. Som definerer en rolle. Men det er dog slik, at også det offentlige må søke partnerskap for å skape resultater. Fordi utfordringene er komplekse, ressursene hos flere aktører og forventninger anderledes. Det blir altså en form for blandingsstyre. Men der utvikling og resultat har et fokus som gjør andre arbeidsmåter nødvendig. En del av de offentlige aktører sliter nok en hel del med slik omstilling - eller rolleforståelse om du vil. Det er fort gjort for en aktør med myndighet å benytte makt. Og slik påvirke en nødvendig balanse i et partnerskap mellom flere aktører negativt. Men på den andre siden så forsøkes det - i ganske stor utstrekning å søke involvere. Også i planleggingsarbeid. For å øke det man kaller "institusjonell kapasitet" i planleggingen - og fordi det er et krav til all planmyndighet (jfr feks plan og bygningslov).

Oppslutning til - eller vilje til - endring er grunnleggende for utviklingsarbeid og nyskapingsarbeid.
Det er en slags grunnleggende nødvendig kraft dersom det skal skapes resultat. Det syns iallefall være en allment utbredt aksept for en slik påstand. Og skal man løse komplekse utfordringer, vil man måtte søke kunnskapsressurser, relasjonsressurser og mobiliseringsevne. I et partnerskap kan ulike aktørers forutsetninger og ressurser i fellesskap kunne bidra til å øke slik "kapasitet" for endring og utvikling. Hensikten er å kunne trekke veksler på ulik kunnskap, skape økt samhandling mellom ulike sektorer/nivå og geografi, og involvering/myndiggjøring blant innbyggerer eller borgere om du vil.

Dette utfordrer oss alle - men neppe vårt demokrati
Det er i dette bevegelser som er vanskelige. En ting er for de som er vokst opp i, eller har en mer ideologisk forståelse i, en mer tradisjonell forståelse av styring. Men også oss andre. Fordi "modellene" er ikke sanne - i forståelsen rendyrket ny praksis. Noen har fortsatt roller, makt og myndighet. Og skal, og må, bevege seg med dette som sin innsats i et partnerskap der beslutninger ikke primært skal vedtas - men skapes i diskurs og forhandling. Like fullt bære sitt ansvar. Men også fordi "den norske modellen" har sitt utgangspunkt og til dels store oppslutning i den mer allokerende planleggingsform. Der fordeling - rettferdig sådan - er viktig(st). Eller kanskje er dette også et godt utgangspunkt for å søke mer innovative former for planlegging og styring? Dvs hvordan skal vi nå etablere nye systemer for ny verdiskaping / innovasjon / entrepenørskap. Under nye forhold. Der nettverk, partnerskap, likeverdighet, avtaler og kontrakter, og tilpasning/forhandling er aktuelle arbeidsformer. Og der resultat styrer legitimitet. I noen grad kan man påstå at en del styring tas ut av de demokratiske styringsformer? Og overlates til andre former enn de vante vedtak av de valgte? Eller er det slik at det er politikken og demokratiet som utvikles. At dette er en forbedring? Kanskje krever det iallefall mer av fler.... tror jeg. At vi i en framtid må arbeide anderledes - kan vi lese av historien. Det utfordrer kanskje vår trygghetsfølelse. Men jeg tror at mer partnerskap og økt deltagelse like fort styrker vårt demokrati som det utfordrer det! Og ser fram til fortsettelsen...