Englene blant oss...

Det er ikke de englene vår kjære prinsesse snakker om jeg tenker på. Neida. Jeg tenker på de helt fysisk tilstedeværende englene. I menneskers skikkelse. For jeg har møtt så mange av dem de siste ukene. Og de fortjener i grunn en "lovprisning". Så ser jeg i avisa Varden i dag Kjersti Isachsen stå fram - og får også fokus på NRK radio denne morgenen - og fortelle sin families historie. Og ytre en slik "lovprisning". Om de gode erfaringer som er gjort - i en vanskelig fase i livet.

Natta mellom 22 og 23 september var jeg på Notodden sykehus. En av flere netter som jeg fikk oppleve. Mot det som senere, den 30 september, skulle bli avslutning av min fars liv her hos oss. Pappa var fredagen før overført fra Radiumhospitalet til lokalsykehuset vårt. Og jeg skrev på twitter: "Stell og omsorg ved lokalsykehuset mitt er så flott. Våkenetter dog like lange uansett sykehusets størrelse." Natta mellom 23 og 24 september twitret jeg følgende melding: "Disse hvitkledde. De er egentlig engler - i natten. Ikke nattarbeidende sykepleiere slik mange tror..."

Joda. Jeg har meninger om det meste. Helsestell og sykehus og slikt også. Ventetider, treghet, kommunikasjonsproblemer osv. Mye kan fortsatt bli bedre. Det visste min far bedre enn mange. Han var aktiv lokalpolitiker - og pensjonistlagsmann. Det siste både lokalt og på fylkesnivå. Han satt i eldreråd og råd for funksjonshemmede. Han var tidligere leder for brukerutvalget ved Blefjell sykehus - og helt fram til sykdommen satte stopper for det også medlem i brukerutvalget ved Sykehuset Telemark. Levende opptatt av disse tingene med andre ord. Og hadde etter ti år med kreftsykdom helt sikkert ulike erfaringer. Med helsestellet og sykehus og slikt. Men han var også godt fornøyd med mye. De siste årene fikk han oppfølging og cellegift ved lokalsykehuset på Notodden. Og han var så takknemlig for å kunne få denne hjelpen lokalt. Og med den oppfølgingen han fikk fra Ingebjørg, Ronny, dr Andreas og de andre. Han hadde åpen retur - og benyttet den stadig i denne fasen. Og med unntak av enkeltepisoder - godt fornøyd med omsorg og stell.

Jeg tror de er flinke på radiumhospitalet - og misforstå ikke. Jeg er takknemlig for at dette enestående tilbudet finnes. Men det opplevdes som stort - og noe fremmed. Og personlig tror jeg det finnes fortsatt potensiale for bedre logistikk i disse store systemene. Så ble han brått for dårlig til videre palliativ behandling på radiumhospitalet. Og overført til Notodden sykehus. Og både vi nærmeste og pappa selv fikk kjenne varmen fra englene. Som så både hans behov - og ikke minst oss pårørende på slik enestående måte. Joda - jeg vil mene at en og annen lege kunne trenge et utvidet kurstilbud i kommunikasjon. Og i det å se oss pårørende. Men vi opplevde trygge rammer - og ekte omsorg. Det var da jeg satt og tenkte at disse menneskene var engleaktige. Det føltes sånn. Midt i det vonde.

Dagene gikk - og etter noen få dager ble det overføring til hjemkommune. Jeg ble skeptisk - og fryktet samhandlingsreformen skulle "ramme oss". Vi hadde jo fått så god hjelp og trygge rammer på sykehuset. Og jeg ytret sikkert denne min bekymring også på sykehuset. Jeg var hjemme og sov noen timer. I min "boble" husker jeg ikke en gang hvilken dag i rekken dette var. Men min søster sendte meg en melding. Han blir overført til sykehjemmet i Sauland etter halv fire idag. Uroen steg i meg. Hva gjør jeg nå? Jeg kledde på meg - og tok turen ned på sykehjemmet. Og fant en hvitkledd. Som skulle vise seg også være en engel. En ung sykepleier - som brukte omtrent fem minutter på å gjøre meg helt trygg. Jeg reiste til sykehuset - og husker jeg undret meg over at et så ungt menneske kunne være så fullt av visdom i sin måte.

Pappa tilbrakte sine siste dager blant oss på sykehjemmet i Sauland. Og jeg er så takknemlig. For hvordan både pappa og oss pårørende ble møtt og ivaretatt. Hele vegen. Var de der. Disse hvitkledde. Som noen kaller pleiere. Som bør få høre at de opplevdes som engler.

Pappa var opptatt av disse rammene. Og vi vet at han var glad for å oppleve at det funker. Dette sykestellet - i vårt land. Vi har delt disse opplevelsene i familien i ettertid. Og er enige i vår takknemlighet. For å oppleve at når krisen i familien oppstår - å bli tatt vare på på denne måten. Så til dere hvitkledde: Tusen takk! For behandling, omsorg, hjelp og støtte. Vår historien handler om det samme Kjersti formidlet i avisa og på radio i dag. Et helsevesen som fungerte når vi trengte det som mest!