...en følelse av trygghet...

Strukturdebatter, organiseringer og omorganiseringer - nytte og nødvendighet, effekt og konsekvens - diskusjonene raser over hele landet. Det gjelder ofte "statens" anliggende, men også kommuner. Jeg nevner eksempler:
- Helseforetaksmodeller, lokalsykehus, sykehusområder, distriktsmedisinske senter, funksjonsfordeling....
- Samhandlingsreform
- Politiets organisering
- Skolestrukturer; både grunnskole og videregående skoler
- Høyskoler, fusjoner og universitetssatsinger
- NAV, Helfo mm
- Forvaltningsreform
osv

Endring er mulig - og nødvendig!
Ja, jeg mener det. Samfunnet endrer seg, menneskene endrer seg, behov endrer seg, teknologi og kompetanse gir nye forutsetninger. Det skulle bare mangle at ikke strukturer, arenaer og tjenester tilpasser seg utviklingen. Jeg mener også at endring er viktig i seg selv. Ting går fortere, verden endrer seg raskere. Vår evne til tilpasning og fortsatt utvikling er avhengig av at det finnes bevegelse. Det er mennesker i "bevegelse" som skaper nye muligheter.

Jeg mener at alt er mulig - det umulige tar bare litt lenger tid, og krever litt mer av oss. Men i en del sammenhenger betyr det at før man gyver løs på det umulige bør det vurderes nøye om det ikke ville gi bedre samlet effekt av ressursinnsatsen å finne andre måter - evt gjøre noe annet - i stedet. Av og til er "prosesskostnadene" så høye eller krever så mye at kost/nytte vurderingen vil gi negative resultat. Tror jeg. Jeg mener likevel at det er legalt å "kjempe for det man har kjært". Men jeg mener samtidig at når det kreves av oss, skal vi ta fatt på noen motbakker. I alle fall hvis vi skal oppover. Og hver generasjon får ta sin del av "bakkeløpene"! Både å ivareta bestående og bedrive utvikling er krevende idrett.

Men jeg tror det er en utfordring at ikke et flertall av oss har endringslyst som første reaksjon på de utfordringer vi møter. Jeg tror også at det er krevende at endring, i allefall når det innbefatter større elle nye omorganiseringer, kan utløse opplevelse av utrygghet. Og vi utfordres i forholdet mellom følelse av/behov for trygghet - og det objektive som argumenterer endringsbehov og -løsning.

Er strukurendringer og omorgansiering "løsningen"?
Jeg pleier i mitt eget virke si: la oss først finne ut hvor vi skal - dernest studere mulige reiseruter - for så å finne ut på hvilken måte vi skal reise dit. Altså dreier mitt budskap seg om å finne fram til målet/ønsket resultat - for så å finne måten å oppnå dette på. Og jeg mener at måten vi organiserer ting på i hovedregelen må anses være en "funksjon" av det vi skal utrette - og være en del av "metoden".

Men av og til - og jeg vet ikke om jeg liker å si det høyt - syns nye strukturer være en del av løsningen. Og kanskje er det riktig. Iallefall er det slik at omorganiseringer/strukturendringer blir en del av "hovedprosjektene" når målsettinger og gevinster skal realiseres. Og en del av slike endringer har kostnader på kort sikt. Gevinstrealisering oppleves i allefall ha en noe lenger horisont... Det blir lokalsamfunn og enkeltmennesker som bærer kostnaden - ofte da i form av bekymring og utrygghet for egen situasjon, eller feks lokalsamfunnets attraktivitet, på kort eller lang sikt.

Jeg leste nylig en nyhetsartikkel om politiets organisering i Telemark. Politimester Rygh Pedersen uttaler seg om synkende tillit til politiet - og hevder at dette underbygger behov for endringer i strukturer/organisering i politiet. I store deler av Telemark har det vært uro knyttet til ulike forslag til ny organisering.
Jeg stilte Rygh Pedersen følgende spørsmål (på twitter):
- hvordan vil ny organisering motvirke synkende tillit?
- kan ikke "trussel" om endring være grunnen?

Og jeg fikk svar:
"Organisering vil ikke i seg selv bedre tilliten, men en bedre utnyttelse av ressursene tror vi vil bedre den på sikt"

OK - tenkte jeg - og tenkte litt over saken. Tankene mine er ikke mulig å formulere på 140 tegn (twitter). Det er da jeg tenker høyt i blogg?

Jeg sliter med å tenke "tillit" som et mål. Tillit er i liten grad en objektiv størrelse - selv om den anses målbar. Det er like mye en ønsket tilstand som følger gevinstrealisering. En følge av oppnådde resultatmål. Og er også samtidig en premiss for oppnåelse av de samme mulige resultatmål. Vi snakker om en opplevd tilstand - en følelse som er etablert eller ønskes etablert. Hos meg reiser det seg et spørsmålet om hvilke virkemiddel som sannsynliggjør endringer i folks subjektive opplevelser.

Jeg er gjennomgående enig i at bedre utnyttelse av ressurser er viktig - og relevant som hovedmål for enhver organisasjon i endring. Og jeg tror dette tema også er gjennomgående i enhver leders oppdrag/mandat. Også i mitt eget oppdrag arbeider jeg med dette tema, som mulig strategi og/eller metode for mine oppdragsgiveres mulighet til å løse sine oppdrag best mulig. Men jeg er usikker på om dette passer som målbeskrivelse for politiet som sådan. Antar at politimesterens mål og mandat også er beskrevet og etablert på annen måte. I denne antagelsen ligger det i mitt hode mulige resultatmål som "forebygge flere forbrytelser", "oppklare flest mulig saker", osv. At god statistikk, og formidling av denne, kan ha innvirkning på folks opplevelse på om politiet gjør en god jobb (eller ikke) er sikkert mulig. Og da kan det sikkert også påvirke grad av omdømme/tillit i befolkningen. Men er det dette den evt uro og økende (evt redusert) tillit egentlig handler om?

Man ser noe av det samme knyttet til diskusjoner om organisering av spesialisthelsetjenester og feks lokalsykehus. Best mulig ressursutnyttelse antas være relevant argumentasjon - både i forhold til kvalitet i produksjonen og størrelsen på produksjonen. Effektmålene blir ofte antall dager innleggelse, antall utførte inngrep/behandlinger, kortere køer osv. - alt utført etter kvalitetsikrede rutiner av dyktige fagfolk for å sikre kvalitet.

Mitt generelle, og litt naive, inntrykk er likevel at man argumenterer på kvalitet og måles på kvantitet. I noen tilfeller er også inntekter og handlingsrom styrt av hva slags produksjon, og hvor stor produksjon, man har. Når man skal telle det meste - gir det konsekvenser. Ikke nødvendigvis på den objektive kvalitet - men ofte for subjektive mål. Jeg har vanskelig å forholde meg til kvalitativ argumentasjon når kvantitativ produksjon er det som oppleves styre premissene. Jeg blir skeptisk til agendaen - og tror ikke fullt og helt på at det er mitt beste og ikke "tellingene" som styrer hva slags tjeneste jeg får og hvordan den leveres. Min opplevelse trenger ikke være et sant bilde - men vil likevel legge avgjørende perpektiv til min følelse av tillit til tjenesteprodusenten.

Det er mange utfordringer i dette. Jeg tar ikke for meg alle! Men for en organisasjon som i relativt stor grad styres av "tellinger" - vil en effektiv ressursutnyttelse bety at man må vri virksomhetens oppmerksomhet og ressursinnsats mot de områder der de fleste bor. Og for politiets del de fleste saker både oppstår og må oppklares. For sykehusenes del vil produksjonen avhenge av effektive og spesialiserte avdelinger - lokalisert der "markedet" er størst. For svært mange i vårt langstrakte land skapes det da større opplevd avstand. Hvorvidt man trenger tjeneste eller ikke er igrunn litt underordnet. Jeg har selv feks stadig opplevd at folk uttrykker beskymring for avstand til legevakt, der de fleste eksempler som presenteres som begrunnelse for dette er etter mitt syn åpenbare "113-situasjoner". Det er følelsen av avstand til tjenesten som tilsynelatende like mye skaper grunnlag for folks opplevelse av trygghet som faktisk avstand... Og følelsen av avstand oppleves forskjellig i ulike deler av landet - ikke så sjelden også uavhengig av antall km.

".....en følelse av trygghet....."
Jeg tror nemlig at det er befokningens følelse av trygghet som ofte vil avgjøre graden av tillit. Følelser styrer følelser. Og jeg lurer derfor på om politimestere og andre med ansvar for tjenester som skal ivareta denne opplevde følelsen av trygghet, har en reell mulighet til å oppnå ambisjon om tillit. I prinsippet bør det være mulig å argumentere objektivt for oppnå subjektive resultat. Men sannsynligheten for lange prosesser med mye motstand og høye "kostnader" (feks i form av redusert tillit i perioden) er til stede. Har man tenkt godt nok gjennom andre måter å gjøre ting på - eller hvorvidt det å gjøre noe annet - hadde hatt lavere slik kostnad og likevel gitt tilfredstillende resultat? Fra sidelinjen syns jeg se at våre styrende myndigheter er villig til å ta store slike omkostninger for tiden - jfr sykehus, politi, NAV mv.

Mitt poeng er; tjenestene skal levere en faktisk trygghet. Men dette har ingen verdi alene: Befolkningens følelse av trygghet er minst like viktig - og noe man ikke skal ta lett på. Og det er ikke nødvendigvis den samme tingen. Følelsen av trygghet er antagelig en viktig premiss for at de produserte tjeneste faktisk kan være - og oppleves som - gode. Og derigjennom skape tillit. En opplevelse av at tjenestene er tilstedeværende påvirker folks oppfatning av tilgjengelighet. Og kanskje er det denne følelsen av tilgjengelighet som er den viktigste faktor i min følelse av trygghet i hverdagen.

Enhver tjenesteprodusent (også i det offentligets administrasjon) har følgende oppdrag: Best mulig tjenester - til lavest mulig kostnad. Men det kan finnes grunner for annen prioritering. Det er det vi kaller politikk. Dette må hensyntas - og ivaretas. Derfor må en del viktige beslutninger være gjenstand for politikk. Og denne politikken tror jeg vi ønsker at våre folkevalgte skal håndtere. Også fordi de da vil vil være ansvarlige for konsekvenser av sine prioriteringer - bla som bevilgende myndighet.

Tror jeg.... når jeg forsøker forstå andres utrygghet mens jeg egentlig selv føler meg fortsatt ganske trygg :-)