Å øve tålmodighet - ikke oppgitthet

Det er noe eget med denne tiden av året. Våren er ikke lenger på vei – den er her. Lyset er tydeligere, dagene lengre, underlaget fastere. Alt ligger til rette for løping. For flyt. For gode økter. Jeg har allerede rukket mange slike. Og kjent formen stige - høstet gode opplevelser.

Da det merkes det godt når kroppen ikke er helt med. Skade er i utgangspunktet en liten ting. Et overtråkk - med konsekvenser som må håndteres. Men det griper direkte inn i rytmen. Det som var en selvfølge – å løpe når det passer, så langt det føles riktig – blir erstattet av vurderinger. Av begrensninger.

Det er lett å oppleve det som en nedtur.

Samtidig er det noe annet som vokser fram når tempoet tas ned. Det gir rom for å lytte litt nærmere. Kjenne etter mer bevisst. Registrere små endringer fra dag til dag. Det som først oppleves som en stopp, viser seg også å være en bevegelse – bare i et annet tempo.

For det er nettopp det dette er: bevegelse.

De rolige turene er ikke et avbrekk fra progresjon. De er en del av den. Hver gang belastning kjennes litt bedre. Hver gang steget flyter litt mer naturlig. Hver gang kroppen responderer slik den skal. Hevelse går tilbake, smerter reduseres…

Det er fremgang – selv om den ikke måles i fart eller lengde.

Iveren etter å løpe ligger der hele tiden. Den er ikke til bry – tvert imot. Den peker framover. Den minner om hva som kommer.

For vissheten er ganske klar: dette går over.

Kroppen har en evne til å reparere, tilpasse seg og komme tilbake. Erfaringen sier det samme hver gang – formen er ikke en statisk tilstand, men noe som kan bygges opp igjen. Ofte raskere enn man tror, når grunnlaget er der.

Og det tror jeg bestemt at det er.

Så dette er ikke et opphold. Det er en fase.

En fase der tålmodighet ikke handler om å vente passivt, men om å gjøre det riktige når det gjelder. Holde aktiviteten i gang. Gi kroppen det den trenger. Ikke forhaste, men heller ikke stoppe opp. Og for en utålmodig og litt rastløs kropp og sjel; en anledning til også øve min tålmodighet.

Foran ligger det fortsatt mange gode turer. Løp der «alt» stemmer. Dager der bevegelsen igjen er fri og (relativt) uanstrengt. 

Det er ikke et spørsmål om det skjer – bare når.

I mellomtiden handler det om å være i prosessen.
Ta de små stegene.
Registrere fremgangen.

Og vite at retningen er riktig. Om ikke annet - så ble dette en slags samtale med meg selv… For å motivere meg til enda litt mer tålmodighet.