Bølgende landskap…

Jeg syns det er vakkert. Landskap som bølger - åser, daler, bekker, elver, fjell. Oppover, nedover, bortover… Når man beveger seg gjennom landskap som bølger slik - er ofte vegen/stien lagt slik at det ikke er rett frem. Det er svinger, bakker - litt sånn frem og tilbake. Man kan oppleve det samme landskapet helt forskjellig - avhengig av hvor man betrakter det fra. Landskapet endrer seg med vær og årstid. Vel - det er vel strengt tatt opplevelsen av landskapet som endrer seg. Mer enn landskapet i seg selv. Iallefall hvis det ikke endres av oss da. Men det skjer jo rett som det er. Vi er ofte opptatt av effektivitet når vi skal ferdes. Vegene blir rettere og rett som det er bredere. Vi bygger ut - og skal ha plass til å leve og bo. Vi fortetter og bygger i høyde. Det endrer kanskje vår opplevelse av steder….

Jeg liker observere mine omgivelser. Ulike perspektiv - forskjellig arkitektur og konstruksjon. Jeg liker å være ute. Helst nær og i natur - men også i steder og byer. Jeg liker folk - men tenderer kanskje rett som det er mot behov for alenetid også. Ikke er det en konstant heller - rett som det er bølger mitt livs landskap også. Det går litt opp og ned. Sjelden helt rett frem. Men jeg forsøker observere også på min livsreise. De ulike og ulikes perspektiv. Jeg tror på innsats og engasjement. Jeg engasjeres av kunnskap - og trigges til innsats gjennom mening og mestring. Livet byr på komfortable kupeer på deler av reisen. Andre ganger på humpete kjerreveier der man må ta seg frem ved egen kraft. Alle reiseformer gir erfaring - og litt bedre forutsetninger for å mestre neste del av turen. For det meste - men ikke alltid. Jeg pleier å si at jeg i hovedsak bare husker godværsdager; når man diskuterer været. I livet forsøker jeg strekke meg etter det som gir energi mer enn å dvele ved det som tar min energi. 

Vi har hvert vårt liv. Ofte kan det virke som vi ferdes i ulikt bølgende landskap. Til og med om vi reiser sammen. Liv må leves. I gode og onde dager. Gjennom bølgende landskap. Jeg er heldig. Og klar over det. Sammenlignet med hva mange andre må håndtere på sin reise, som ofte ser ut som å være mye å håndtere. Mer gråvær og motbakker - syns være noen tildelt på reisen. Livet er ikke rettferdig på den måten. Jeg har spennende jobb - der jeg opplever nytte og mening. Mennesker rundt meg som jeg er glad i - og som er glad i meg. Et hjem - en familie. God helse. På en måte reiser jeg med mange. Men likevel selv; med ansvar for å leve mitt liv. På en slik måte at det betyr noe for flere. Jeg mener at vi alle har tid. Døgnet har like mange timer for oss alle. Utfordringen er hvordan bruke disse. Og de ulike livsfaser byr på ulike muligheter til å prioritere tiden vår selv. Jeg er klar over at jeg ikke alltid prioriterer riktig. Er nok i en fase med rom for å bruke tiden på måter som ikke alltid gir rom for å samtidig prioritere annet jeg gjerne også skulle ha prioritert. Men tid skal heller ikke alltid brukes riktig... Av og til bør man bare være - og la tiden gå. Skaffe seg rom til å puste ut - eller også inn. Det er nødvendig for en selv - og kanskje andre - å ta pauser. Det haster ikke - alltid. Pauser, ro, refleksjon og fellesskap er viktig. Og da også riktig. Å ta seg tid - er meningsfylt.  

Bølgende landskap… Jeg er bestemt på å ferdes. Sammen med andre og alene. Gjennom kjent og ukjent. Forsøke lære av erfaring og kunnskap plukket opp undervegs. Ta valg; både trygge - og av og til noen som utfordrer. Reisen gjennom livet skal ikke være alt for effektiv. Vi må få med oss opplevelser undervegs; som det vakre bølgende landskapet tilbyr. Samle energi til dager som krever mer av oss - der landskapet man ferdes gjennom oppleves mer som utfordrende enn vakkert. 

Det var tanker en tirsdag kveld - en novemberkveld. Jeg løp 22 km i går. Ikveld er det restitusjon og ro som prioriteres. Om det går fort eller sakte - så går det fremover. Litt om gangen - er fremover det også. Ting tar ofte tid - og rett som det er litt for fort. Men jeg er tilstede. I eget liv. Lærer stadig noe nytt - og søker fortsatt ny mestring. 

Et diktvers til slutt - om høsten - skrevet av en jeg tror heter Kile. Høst er fint - når høsten er fin. Snart er det vinter - så kommer vår og sommer igjen. I mitt hode går det altså også an å glede seg over disse skiftene. Og se frem til det som kommer. Om det er kjent eller ukjent.

Der våren danser swing,
danser høsten tango.
Han kysser den vakre
fru Sommer.
Tevler med
den kalde Vinter.
Han flørter med alle,
maler med farger,
lager teppe til jorda.
Så blir det sort.
Han ga alt i dansen
høsten.