Kommunen er en populær klagemur og hoggestabbe; samt garantist for trygghet

 Siste innlegg handlet om en gnistrende januar. Nå er vi mer enn halvvegs i februar. Mildværet kom i helga - og om ikke annet så skapte det tunge forhold på min vanlige turløype. Men slutten av forrige uke ble fin. Men ny snø - og vakker vinterdrakt. Bildet nedenfor er fra en morgen i "gata mi" der jeg luftet hunden:

Det er tirsdag - og på vårt intranett leser jeg vår interne lederblogg. Det går på rundgang mellom oss ledere å skrive innlegg her. Jeg skal "oute" litt av hva jeg idag leser om. Men skal ikke avsløre hvem i vår organisasjon som har skrevet (det er ikke meg). Rett og slett fordi jeg syns det var fine ting å reflektere rundt for en sånn som meg.

"Tålmod er og ei form for mot" skrives det - og innlegget handler om pandemitid. Og at det er krevende tider. For vår organisasjon også - men for veldig mange andre. Nå handler vårt fokus om kommunesektoren. Og det skrives om dette slik i dette innlegget:

"Kommunesektorens rolle er ofte å gi forutsigbarhet for andre, både enkeltpersoner, organisasjoner og næringsliv. Kommunesektoren beskrives av og til som grå, men trygghet og forutsigbarhet er vi garantister for: I reguleringsplaner, i skoletilbud, i eldreomsorg og mye, mye mer. Forutsigbarhet er noe av det absolutt viktigste kommunene kan bidra med i arbeidet for å skape levedyktige arbeidsplasser og et gode livskraftige samfunn."

Videre:

"Å ta beslutninger under så uforutsigbare rammer som vi har måttet den siste tiden, er uvant for oss. Ukentlige endringer i rammene er slitsomt å forholde seg til. I kommunene må de håndtere det i forhold til både ansatte, brukere, pårørende og befolkningen for øvrig. Og jammen krever ikke staten av kommunene at forutsigbarheten må være som før på de fleste områder. Kommunen er en populær klagemur og hoggestabbe; samt garantist for trygghet."

Noen av oss kjenner kommunene godt. Og mange av de som har påtatt seg viktige verv som politisk aktive bidragsytere til utvikling av gode lokalsamfunn. Kommunepolitikk har fokus på folk; deres liv fra vugge til grav. Deres arbeidsliv, fritid. Deres helse, oppvekst - og feks i beredskaps- og krisesituasjoner. Vi ser mye til statsråder, FHI og departement i pandemitid. Men det er og blir kommunene som håndterer det meste. Kommunens ansatte som skal levere - trygghet. Lokalpolitiker og ledere som skal ta løpende beslutninger i uforutsigbare tider. Og jeg føler ofte på at de altfor sjelden får positiv oppmerksomhet for sin innsats. Så skal det være rom for uenighet - og det skal sies fra om for dårlige løsninger. Når tryggheten som skal leveres utfordres - skal de med ansvar for dette selvsagt også utfordres. Men i stort - og for det meste i smått - er de "på". Så godt det lar seg gjøre - innenfor trange rammer og mange krav. De balanserer dilemma - og prioriterer basert på kunnskap og innsikt i lokale forhold. Selv om vi ofte ser klagemur og hoggestabbe - så garanterer de for trygghet. Og de er forutsigbare midt i det uforutsigbare. De kommer til å fortsette søke løsninger; for meg og deg. Og jeg føler for å heie. På det laget et stort kommunefelleskap utgjør - og de enkelte lokale kommuner. De folkevalgte og de ansatte. 

Så kreves det en form for tålmodighet i pandemitid. Av oss. Litt raushet kan godt spes i våre forventninger; tenker jeg. Vi får plass i vaksinekøen. Ting vil bli bra igjen. Om ikke som før - så bra igjen. Vi skal sammen ta tilbake en hverdag. Og kommunene vil fortsette levere; trygghet og kontinuitet. Jeg velger optimismen. Selv om jeg bærer med meg stor medfølelse med alle som rammes. Forstår deres byrde. Så representerer for meg dette valget om optimisme at det representerer et sterkt håp. Om fremtid. Om felleskap. Om gode liv. Om omsorg for de som sliter. Om at vi mestrer nødvendige omstillinger - og endringer i våre liv. Sikkert en form for naivitet i slikt valg. Men for meg også en slags mestringsstrategi i eget liv. Og jeg vil gjerne mestre i eget liv. Like mye for fortsatt å kunne være til stede i andres liv. For deri ligger i stor grad berikelse av mitt eget liv.