Kommuneøkonomi, politikk og sånn...

Ja ikke har jeg tenkt å foredra i dette blogginnlegget om store tanker om rett og gal prioritering. Heller ikke tegne store bilder eller tjukke streker. Heller ikke skal jeg snakke om ostehøvler eller øks. Men det jeg tenkte på i dag handler om respekt, på sett og vis. For nå er det den tida på året; da lokalpolitikerne presenteres for budsjettforslag. Og mitt inntrykk er at budsjett 2015 for svært mange kommuner er utfordrende.

Joda - jeg kunne snakket om statsbudsjettet. Som helt sikkert kunne sett annerledes ut - om noen andre hadde prioritert. Men sett fra min kant er det for kommunesektorens del ikke veldig mange overraskelser å spore. Det jeg tenker på er at det som er lagt fram fra regjeringens side nok må sies ligne en god del på det de varslet tidligere i år. Og kommunene får mer penger også i 2015 - på sett og vis. Problemet ligger i sånne begrep som vi i KS av og til bruker: "underliggende veksten i behov" og "konsekvensjusteringer av nye og gamle oppgaver og forventninger"... Og i om disse ikke mer enn spiser opp det presenterte "handlingsrom" - som regjeringen viser til å mene ha skapt. Men det var altså ikke dette jeg ville snakke om.

Respekt - ja det har jeg. For de mange lokalpolitikere som nå gir seg i kast med å prioritere det tildelte, mer eller mindre tilstedeværende, handlingsrom. Mange steder er det knapper og glansbilder som legges i nye rekker - andre steder tas det grep. Som de stakkars lokalpolitikerne - som jeg altså har stor respekt for - tar fatt i tross risiko for fallende popularitet. Eller press av mer eller mindre tilbørlig karakter. Neida - jeg har heller ikke alltid like stor respekt for de prioriteringer og valg som gjøres. Og vil være en hykler om jeg ikke innrømmer at jeg også er mest opptatt av det som er nærmest. Der jeg bor, min skole, min barnehage, bygda mi, helsekontoret mitt, biblioteket mitt osv... Det er nok for de fleste av oss lettere å ta et "helhetlig ansvar" når kuttene primært rammer andres tilbud. Men politikk i et landskap med krevende terreng krever både klokskap og mot. Og politikk er altså prioriteringer og vegvalg. "Retningsvalg" er et slikt begrep - som man da mener kan gi alibi for at ikke alle blir like fornøyd - hele tiden. Og sikkert er det slik. Men jeg tror mange lokalpolitikere - slik som for hvilken som helst andre innbyggere - sliter med å se muligheten for slike retningsvalg. I en hverdag som handler om å dekke stadig økende behov og forventninger, med en økonomi som ikke har tilsvarende vekst. "Nye måter" hevder noen er svaret. Kanskje bruker de ord som "rasjonalisere", "effektivisere", "avbyråkratisere", "innovere" osv.... Som dekke for det de mener er "retningsvalg". Som ofte oppleves likevel som kutt, nedbemanning, redusert tjenestenivå, lavere tilgengelighet, fremmedgjøring osv... Misforstå ikke; jeg mener at det finnes nye måter. Eller; det må finnes nye måter. Hvis ikke sliter vi jo skikkelig. Og jeg mener at kommunens nyere historie viser at dette har hatt vesentlig fokus over tid - og at kommunene i stor grad kan vise til evne knyttet til omstilling og endring. Og innenfor de fleste områder finnes det eksempler på slike nye måter. Men mitt poeng i dag er ikke knyttet til dette. Men det er altså midt oppe i dette lokalpolitikere i disse dager sitter - og lurer på om man skal legge ned ungdomsklubben eller hva det nå var....

Rådmannen i min kommune sa når han i går lag fram budsjettforslaget sitt; at dette er ikke nødvendigvis anbefalte tiltak - men det er nødvendige tiltak. Og foreslår da altså å legge ned grendeskoler, bibliotek, ungdomsklubb osv. Og det har, mener jeg, kommet dit nå. At man må foreta noen retningsvalg. Som nok går på tvers av det vante. Det man mener er viktigst hver især. Og det er i dette jeg følte sånn umiddelbart behov for å si det: Jeg har stor respekt for at innbyggere frivillig tar på seg disse vers. At de står i det - og "må tåle så inderlig vel"...

Så forbeholder jeg meg nok likevel retten til å senere kunne mene at jeg har noe varierende respekt for de valg disse tar/har tatt - med de retningsvalg de tar - eller ikke tar. Men lover i alle fall å samtidig målbære en fortsatt respekt for både person og verv. Og hevde mitt ståsted til sak - og ikke person.