"De har ingen blindgater å se tebake på..."

Det synger Vamp. I sangen "jentene på landet". Og det er en helt grei låt. Som ofte Vamp's låter er. Men det var den ene setningen som festet seg idag, da den ble spilt på radioen. 

Åssen er det med deg og meg? Har vi en blindgate å se tilbake på? Livet leves - og gir oss mange erfaringer. For de aller fleste av oss er det både godt og vondt blant disse mange erfaringer. Og antallet erfaringer vokser vel normalt i forhold til hvor lenge vi lever. Livet har ulike faser, som gir oss ditto ulike utfordringer - og vår måte og evne til å møte disse utfordringene er kanskje også forskjellig i forhold til hvor i livet vi er. Joda, jeg har erfart å havne i det jeg kan betrakte som blindgate. Men har vært heldig, og ikke blitt der så lenge. Prøver man ulike veger - kan man av og til treffe en slik blindgate. Man kan av ulike grunner ha kjørt seg bort. Mistet oversikten og retningen. Eller kanskje rett og slett vært litt for rask? I iver og entusiasme - på jakt etter nye erfaringer - helt tilfeldig - havnet i feil fil.. Men kanskje man evner å lære - slik at man ikke havner iallefall i samme blindgate igjen?

Så tror ikke jeg at antall blindgater man får å se tilbake på er likt fordelt. Noen syns få et urettferdig antall slike erfaringer. I enkelte tilfeller må man beundre disses evne og pågangsmot. De kommer seg alltid videre. I andre tilfeller ser vi noen kjøre seg fast i blindgata. Og ikke lykkes i verken å snu eller rygge. Kanskje nokså alene også - med få sammen med seg. Som kunne bidratt. Angst, fortvilelse, sorg, sinne... Bare noe av slikt man vil kunne forstå at presser seg på. De kommer seg kanskje ut av blindgata igjen - men bommer igjen. Havner enten i samme eller neste blindgate igjen?

Jeg føler meg som sagt heldig. Både for at antallet blindgater i mitt liv har vært relativt beskjedent. Men også heldig for å ha fått kjenne på noen slike erfaringer. Og for å ha funnet måter å snu. For så funnet en annen veg. For å ha venner og nettverk som kan dele med meg sine erfaringer. Jeg trenger ikke erfare alt selv.. Men også for at flere av disse har bedre oversikt - og kjenner iallefall noen av de veger som ikke er "blinde". Slik at jeg ikke kjører meg fast. Og skulle det skje, håper jeg i det minste å bli "etterlyst"... Det er ikke nødvendigvis verken fortjent eller selvfølgelig at noen skulle bry seg. Om meg og mitt. Og jeg håper å kunne være noe for noen igjen. Ikke "om" det skulle skje for noen av de jeg møter på min veg - mer "når" det skjer. 

For min erfaring er at det også på landet er blindgater. Som mens livet leves blir å kunne se tilbake på... Og enn så lenge har jeg ikke erfart at det finnes en fullverdig, og til enhver tid oppdatert versjon, av livets GPS. Vårt livskart blir til på vår veg. Undervegs - mens livet leves. Og selv om vi utveksler mye info fra hverandres kartløsning, er ikke alt kompatibelt. Vi blir nødt til å gå opp vår egne veger. Tegne vårt eget kart - søke orientere oss best mulig. Gjerne med bistand fra andre. Retningen kommer sikkert både preges av "tilfeldigheter" - og egne og andres valg. Og en og annen "blindgate å se tebake på"...