Er det umulige mulig?

Jeg sjekket wiktionary.org:
- umulig betyr "ikke mulig"
noen annen oversettelse var ikke tilgjengelig - men ordet "ikke" mener jeg å forstå, så det falt seg liksom da naturlig å sjekke betydningen av "mulig":
- mulig: "dette ordet mangler en definisjon"...?

Det finnes sikkert en oversettelse noe sted, men jeg syns det jeg fant var passende mangelfult i forhold til å gi mening til min lille undring: er det umulige mulig? Det jeg leser ut av wiki'en er i allefall ikke uten videre et svar?

Litt oversatt til min lille boble av tanker;
- som "gammel" sosialarbeider har jeg fått med meg noen helt grunnleggende perspektiv. Feks mener jeg at endring alltid er mulig. Skulle man som menneske mene noe annet er nok stillstand en mulig tilstand man i beste fall kan komme til erfare...? Endring er altså også ønskelig.
- jeg er "avhengig" av bevegelse. Vi er jo laget for "fart" vi mennesker? Jada, jeg vet at det finnes raskere mennesker enn meg selv. Men min kropp og mitt sinn blir "urolig" - rastløs tror jeg ordet som mine nærmeste ville velge - når det ikke skjer noe.
- verden rundt oss beveger seg hele tiden, og noen av oss syns også at så skjer med større og større hastighet. Det er nær sagt umulig å være stille - selv om jeg tror evnen til å av og til bare være stille er det beste utgangspunkt for å håndtere bevegelsene rundt oss i neste omgang.
- historisk er dette med det umulige ganske interessant. Man trenger ikke gå langt tilbake - nyere historie vil i stor grad kunne dokumentere mitt poeng. Mange ting som var umulige for ganske kort tid siden har nå blitt mulig.

Jeg tror på enkeltmenneskets potensiale. Vi har i oss alle sammen et større potensiale enn vi tar ut. Det jeg syns er kjempespennende er at jeg syns erfare ganske ofte at slikt potensiale hos enkeltmennesker realiseres i en form for relasjon med andre mennesker. Både den enkelte og de vedkommende samhandler med "beveger" seg. Refleksjon og læring oppstår - løsningsalternativer blir flere. Mulighetene for å finne den rette løsningen øker?
Jeg tror altså på samarbeidets kraft. Ikke alltid like enkelt, ikke alltid uten konflikt - men like fullt en måte å realisere merverdi og bevegelse.

Det er en sjanse for at det som er umulig idag er mulig i morgen. Men en slik refleksjon legger til grunn en antagelse om at det umulige kommer til å ta litt lenger tid. Det føles litt mer matnyttig å fokusere på dagens muligheter. Utnytter vi dem vil vi kanskje være litt nærmere løsning på det umulige i morgen.

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv - finn en liten plass i solen: "Livet er ikke bare en reise fra vugge til grav, men også et flott sted å parkere i solen."

Kanskje er det slik at når vi har gått noen motbakker, og snur oss for å se oss tilbake, at vi ser at det iallefall har gått oppover? Jeg har muligens dårlig rygg om dagen - men ønsker å være villig til både dytte og dra dersom noen skulle bli sittende fast i bakken.
Er det litt bevegelse - er alt mulig; også etterhvert det umulige. Tror jeg.


I morgen heter vårt idag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden. (Herman Wildenvey)