På veg videre!

Jeg tenker stadig at livet er en reise. Hvis jeg skulle med få ord definere hva jeg mener har vært med å definere min reise? Jeg tror jeg ville svart at min reise egentlig er en rekke av tilfeldigheter. Kanskje ikke bare helt tilfeldige tilfeldigheter - men likevel. Jeg er jo formet av flere ting; og utgangspunktet for reisen kan ofte være viktig for hvilke tilfeldigheter man støter på - på reisen. Men jeg tror kanskje enda mer at det å være åpen for å fortsette å formes undervegs er enda viktigere. Og at hvilke valg man gjør undervegs kan avgjøre hvordan rekken av tilfeldigheter blir seende ut. Ens eget utgangspunkt, ens valg - og innsats - og den rekken av tilfeldigheter livet byr på blir altså en reise. 

Jeg tror altså ikke på skjebnen. Jeg velger å tro at vi alle har valg å gjøre. Jeg mener at vi kan påvirke vår reise. Noen har bedre utgangspunkt og flere muligheter selvsagt. Noen rammes av tilfeldigheter som fratar dem - iallefall tilsynelatende - både valgmuligheter og forutsetninger. Livet har dessverre slik sett aldri vært rettferdig. "Livet er ikke for pingler" - har jeg hørt sagt. Enhver som prøver dette livet - vil møte utfordringer. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. Det preger reisen - og påvirker oss. Vi "rammes" ulikt - og man kan si at det som blir vår "livsramme" - gir oss hver vår unike plattform for å skulle håndtere det som møter oss. Men jeg holder fast ved at egen rolle i eget liv byr på muligheter for å påvirke reisen. Jeg pleier rett som det er å si til meg selv at jeg er heldig. For det er jeg! Mitt liv har blitt en spennende reise så langt. De valg jeg har fått gjøre har stort sett gitt meg nye muligheter. De tilfeldigheter som har fått råde har - iallefall om jeg ser meg bakover - så langt ofte kunne påvirkes av innsats. Jeg pleier å si at det beste jeg kan gjøre for morgendagen er å gjøre det beste ut av dagen idag. Og jeg mener det antagelig. Likevel opplever jeg også selvsagt "alle slags dager". Og da tenker jeg på at det kommer en dag i morgen med blanke ark - og fargestifter. Det er mulig å ta fatt igjen - på nytt.

Februar er her. Jeg liker årstider. De er også med på å farge livsreisen. Jeg syns vinteren er bedre med snø; men på slapsete, våte og mørke dager gleder jeg meg over stadig litt lengre dager. Og at det nærmer seg vår. Vårlengselen blir sterkere med åra kanskje? Enn så lenge fortsetter jeg med mine turer i det varierende landskapet årstidene byr på. Lørdagen ble slik:

Jeg er takknemlig for god helse. Og har de siste årene blitt opptatt av at jeg har mulighet til å selv påvirke den. Påstår selv at jeg ikke trener. Men må nok innrømme å ha blitt en ganske så aktiv mosjonist - som trimmer litt rett som det er. I pandemi- og hjemmekontorperioder har det også blitt en slags strategi. En måte å håndtere - en situasjon. Og det har blitt en berikende greie i mitt liv. Jeg gleder meg stort over mulighetene til utetid - og over en stadig eldre kropp som likevel fortsatt kan leke.

På jobbsiden er dagene spennende denne februarmåneden. Rekruttering av nye medarbeidere er gøy. Og en anledning til å treffe (og inspireres av) mennesker jeg ikke kjente fra før. Dyktige mennesker - som forteller om interessante reiser. En annen ting februar som regel byr på for min del - er konferanse. Årlig strategikonferanse! I 2019 og 2020 samlet vi mellom 200 og 250 til felles opplevelser. I fjor og i år måtte vi ha en digital ramme for konferansen. Vi ser at deltagelsen er bare halvparten så stor - drygt 100 ble med de to siste årene. Men jeg mener likevel at vi levere godt gitt de forutsetningene vi har. Målgruppen for disse konferansene er administrativ og politisk ledelse i kommuner og fylkeskommune. Hensikten er innlegg av aktuell karakter; av typen medlemsforankring. Men også innspill og samtaler - det vi kaller medlemsdialog. For at vår organisasjon skal kunne fylle sine roller på god måter er medlemsdialog avgjørende. Vi gjør det på mange måter - nær sagt løpende - men disse årlige sammenkomster er tydelige markeringer av denne hensikt. Og en mulighet for vår organisasjon.

Her er jeg igang med å åpne årets konferanse:

Vi er blitt gode - og blir stadig bedre på denne type gjennomføring. Dette ble nær sagt en TV-produksjon. Men jeg savner å møte folkene; menneskemøtene. Jeg holder fast ved at mer kan skje i de fysiske møtene - mennesker i mellom. At vi må tilbake dit; at det blir viktig og riktig. Så skal vi bruke de digitale flater der det er hensiktsmessig. Noe det antagelig ofte er. 

Så er ikke pandemien helt slutt. Selv om de fleste restriksjoner er opphevet. Enn så lenge gjør vi det beste ut av situasjonen; og gjør det ofte på gode måter. Vi fortsetter lære - vi holder frem med innsats. Vi gjør valg - og vi velges. Rekken av tilfeldigheter vokser; opplevelser og erfaringer tar vi med oss videre. Forhåpentligvis gjør det oss enda litt bedre i stand til å håndtere det neste livet bringer. Troen på det gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen - mens jeg søker være mest mulig til stede her og nå. I eget liv og andres. Kanskje kan en eller annen jeg møter finne nytte i å bli kjent med meg - kanskje kan jeg få heie på en annens reise. 

Det er iallefall helt sikkert; vi er på veg videre!