Struktur er bra

...hvorfor er da strukturdebatter så viktig, og strukturendring så vanskelig?

Jeg tror vil alle som mennesker stort sett trenger en del struktur og strukturer rundt våre liv. Tror det handler om trygghet. Vi fungerer best når vi er trygge. Så er vi ulike. I forhold til behovet for struktur og strukturer - og i forhold til behov for trygghet. Noen trenger mer - andre mindre. For å kunne realisere sitt potensial, for å finne det "gode liv" - eller hva det nå ellers er.

Vi organiserer livet. Slik får vi det til å henge sammen. I det store perspektivet; menneskets behov for å forstå munner ofte ut i behov for, og nytte av, å se seg selv i en sammenheng. I relasjon til medmennesker, oppgaver, steder, opplevelser - og i forhold til jobb og fritid. Familie er for mange den viktigste form for slik "posisjon" i en struktur. Andre må greie finne andre strukturer å relatere sine "anker" til. I den mer konkrete betydning er vi avhengig av struktur for å løse oppgaver. For å få gjort det vi har å gjøre, løse oppgaver effektivt. Vi har antagelig noen kognitive forutsetninger som mennesker - som handler om behov for å organisere våre relasjoner i ulike grupper eller sirkler om du vil. I det siste også noen begrensninger. Med redusert trygghet oppstår oftere mindre logisk adferd, våre handlinger blir preget av redusert frustrasjonskontroll. Frustrasjonstoleranse snakker man om i fht barneoppdragelse og omsorgsevne. Konsistens, kontinuitet, struktur, rytme, konsekvens osv er noe man antar er viktig både i fht god omsorgssituasjon - og er en del av "krav" til vår omsorgsevne. Ofte er det slik at manglende eller lav frustrasjonstoleranse kan avsløres når strukturen trues, og adferden blir preget av bortfall av konsistens og mindre relevans i konsekvensutøvelse. Rytme og kontinuitet svikter. Utrygghet råder grunnen - og skader barn og familierelasjoner.

Men når utvikling i form av nyskaping (innovasjon) skal ha de beste vilkår. Så vet vi at strukturer fort blir begrensende. Innovatører er ikke så sjelden litt "frie sjeler". Organsiasjoner som lykkes med innovasjon har oftere preg av flatere og løsere form. Nettverk der kompetanse benyttes, ny kunnskap utvikles, nye handlingsalternativ oppstår. Og ikke så sjelden oppstår da også "krangel" om eierskap til slik innovasjon eller produktet av denne - mellom flere. Fordi det nye er skapt i fellesskap med andre. Jo lenger man går i rekken fra dette nye er skapt - til det har blitt et produkt - til det er satt i produksjon - og når et market. Jo mer struktur vil man finne. Produksjonslinjen er kanskje til og med automatisert - oftest utsatt for en svært systematisk struktur for å sikre god kvalitet. Og til markedet skal det distribueres - logistikk er avansert systematisk arbeid. Markedskommunikasjon det samme. Innenfor hvert av disse fag - vil man dog kunne finne lignende miljøer som arbeider innovativt - for å utvikle produkt, produksjonslinje, kvalitetssikring, effektiv logistikk og god markedskommunikasjon.

Vi befinner oss altså i et slags kontinuerlig dilemma. Mellom krav og evne til å utvikle og skape - og behov for struktur, kontroll og trygghet. Fra vugge til grav - slik er livet. Og vi ser at det preger samfunnslivet - og diskusjonene om utvikling av dette. Det speiles også på en måte i de politiske perspektiv. Vårt sosialdemokrati bygger på at et fellesskap utvikles og tar ansvar for mangt. På den ene siden vil enkelte hevde at dette hemmer alt fra næringsutvikling til individets mulighet for det samme. Den andre siden vil ofte hevde at man trenger en viss grad av struktur. Og et visst omfang på dette fellesskapsansvaret for at de muligheter vi har skal kunne realiseres. Gjerne like muligheter for de fleste. Og så har man de i midten - som antagelig mener begge deler eller litt av hvert?

Jeg har tidligere skrevet om helsereform og endringer i politiet. Funksjoner flyttes og endres for å effektivisere og øke kvalitet - for å utnytte de samlede ressurser best mulig. Sies det. Og vi ser at oppgaver utfordrer disse samlede ressurser. Og vi opplever altså stadig at det uttrykkes at samsvar mellom ressurser (kompetanse og penger) og oppgaver mangler. Og krever endring. Og i denne diskusjonen har jeg ment at argumenter som uttrykker mål om å trygge folk/innbyggere gjennom struktur-/organisasjonsendring blir rart. For det er jo nettopp denne trussel om endring som skaper utrygghet. En stor utrygghet. Som igjen gir oss redusert antall handlingsalternativ, politiske fremforhandlede løsninger, og stadig bekymring fra min side om de beste løsninger er på bordet når beslutninger fattes. Ikke fordi jeg ikke har tro på vårt demokrati - men fordi jeg tror løsninger skapt for å møte emosjoner, og midlertidig manglende forståelse for eller motstand mot nødvendige endringer for å nå langsiktige mål, kan hemme muligheten for de riktige valg. I det store perspektiv. Og da også feil ressursanvendelse.

Midt opp i slike tanker bruker jeg stadig en viss Churchill. Han sa feks: "Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene." Videre sa han: "Et demokrati er en stat hvor fri meningsutveksling ikke ender med begravelse". 


Skolestruktur da?
Det er tema i svært mange av landets kommuner. Store som små. Kjennetegnet er dog ofte at det er de mindre skolene - lengst borte fra sentra - som trues. Og begrunnelsen er alltid: Kompetanse og økonomi. Kompetanse i form av problemer med rekruttering, for lite faglig miljø for de ansatte, strukturer som hindrer effektiv faglig utvikling. Til dette er det å si at det vel ikke ofte er "for dårlig" i form av uansvarlig vi snakker om. Men mer "ikke godt nok" i forhold til de forventninger som skal møtes. Økonomi er nokså enkelt å forklare. Det er veldig dyrt å drive små enheter - og flere enheter - enn noe større og færre slike. Og kommunene har dårlig med penger. Og trenger å bruke de man har bedre. Etter mitt syn er det så og si ingen gode kommentarer, som i forhold til disse argument forsvarer motstand mot endring av skolestruktur. Det vil bli bedre for barna sosialt og faglig - og bedre utnyttelse av ressurser å mange steder gjøre noe med dette.

Nei - de gode argumentene handler om livet til bygda - og livet på bygda - sånn ellers. Skolens funksjon og verdi i bygda utover det å være godt og effektivt drevet opplærings- og sosialiseringssted. Samlingspunktet, kulturhuset, opplevelse av bygdas attraktivitet som bosted osv. Mitt noe prinsippielle syn på dette - som helt sikkert er preget av at jeg pt ikke opplever utrygghet for slike strukturendringer tett på. Jeg syns nemlig argumentasjon rundt fag og økonomi er ganske gode. Og så mener jeg at mange steder, bygder og byer må jobbe med mål for og verktøy for å opprettholde og utvikle attraktivitet på andre måter. Her trenger vi innovasjon - nye tanker - nye måter. Det er etter mitt syn iallfall ikke rett at våre barn og unge skal betale pris for den type nødvendig attraktivitetsutviklingsarbeid. Og jeg tror at kommunenes forutsetninger for å lykkes i et litt større og lengre perspektiv vil kreve fokus på og prioritering av noen sentra. Og utvikle nye sosiale møteplasser og arenaer.. I et litt større perspektiv er jeg så enfoldig å tro at de omkringliggende områder styrkes av å tilhøre omland av sterkere slike sentra. Selvsagt kunne jeg ha funnet forskning som støttet min enfoldighet - men det ville ikke gjøre verken utrygghet eller endringsmotstand mindre. Og det er da ikke slik at alle må være enig med meg. Da ville det neppe vært et slikt demokrati som vi gjerne vil sloss for her i landet lenge - ei heller lokaldemokrati.

Mitt poeng er
Strukturdebatter er viktig - fordi vi stadig er del av en utvikling. Der våre samlede ressurser stadig må utnyttes best mulig. Og fordi disse debattene er en del av forutsetningene for vårt demokratiske samfunnsstyre slik vi ønsker det. Det utfordrer ikke demokratiet - det besfester det.


Strukturendring er så vanskelig - fordi det skaper emosjon. Objektive argument skal gjennomføres i en subjektiv sfære. Objektive argument om at alle vil få det best slik fordi - når ikke gjennom fordi de skal treffe folk som opplever dette svært subjektivt. Og ofte som en trussel mot strukturer som er grunnlag for trygghet. Og trygghet er viktig - for de fleste av oss. Ispedd innhold som stolthets- og identitetsfølelse blir frustrasjonstoleransen lav og uttrykkene mange. Og det skal være lov - ja det skal være riktig å uttrykke seg når slikt trues.

Så skal lokaldemokratiet bestemme. Jeg har hørt i min kommune noen ha uttrykt at de mener politikerne gikk til valg på at skolestrukturen skulle bestå og at vi ikke skulle eiendomsskatt. Nå var det nok slik at det bare er ett parti som før valget programfestet dette. Og det partiet er i sterkt mindretall i kommunestyret. Folket stemte ikke på det programmet. De fleste stemte på et parti med et program som sa de ville ha fornyelse. De samme - fleste - kjente litt på det, og det smakte godt. Tanken på fornyelse. Og det er dette partiet som får det vonde i fanget nå. De er nok ikke enstemmige internt. Her finns både for- og motkjempere i strukturdebatter. Og ditto hva gjelder eiendomsskatt. Men mener man fornyelse - så mener man endring. Altså vant de valget på større vilje til endring enn de andre partiene. Det reiser forventning og spenning i meg. Hva, hvordan? Jeg konstanterer helt stille fra mitt ståsted  at løsningen etter alt å dømme blir at vi som bor i min bygd skal betale eiendomsskatten - for at skolene i omkringliggende bygder skal bestå. Trygghet blir ofte viktigst. Også for politikere å kunne tilby sine velgere. Og det er ingenting rart ved det. Tvert imot. Og det er ikke noe galt i å la et flertall av innbyggerne betale for tjenester og tilbud et mindretall trenger. Nei - det ligger jo i selve naturen til det nevnte parti at slikt er ideologisk det rette å gjøre. I denne saken bringer det neppe bærekraftig grunnlag for vekst i kommunen på verken kort eller lang sikt. Men jeg hyller likevel vårt lokaldemokrati. Jeg kan iallefall komme med meninger uten frykt. Ikke alle i verden eier slike privelegier.