Inntrykk av?

- "Mitt inntrykk er..." 
- "Jeg har et inntrykk av.." 
- "Min opplevelse av dette er..." 
- "Jeg erfarer at..."

Vi har mange måter å si ting på. Det disse fire eksemplene har iallefall en ting til felles; de uttrykker et premiss om at det er gjort refleksjoner.

Jeg er heldig som får være med på litt av hvert. Hverdagene kommer fort - og går fort. En masse inntrykk har jeg anledning til å samle på min veg. Av mange slag. Jeg lar meg hver eneste dag imponere over hvor mange dedikerte og engasjerte mennesker jeg får møte. Potensiale for å lære noe nytt er nær sagt hele tiden til stede. Dog imponeres jeg ofte over hvilken kapasitet noen har - til å fange informasjon, reflektere og bruke/dele dette. Og til å sette ting både i sammenheng - men også tilsynelatende ha mulighet til å ha "samtidig" samme kapasitet på mange tema som håndteres. Visst bærer min hverdag preg av mange "sprang" i oppmerksomhet knyttet til ulike tema. Men jeg innrømmer gjerne at min kapasitet overgås ofte av andres. Uansett: Min utfordring til meg selv idag - og egentlig hver dag - er å evne bruke tid og innsats til å reflektere over alle inntrykk. Mine begrensinger hva gjelder "kapasitet" er ikke til hinder for det. Kanskje må jeg velge hva jeg kan gi den type oppmerksomhet - men det er først når man reflekterer at man gir inntrykk verdi. Så mens jeg stadig trener for å bli enda bedre på å håndtere stor informasjonsflyt - og mange møter med mange flinke mennesker - så øver jeg også på å ta meg tid til å reflektere rundt det jeg møter på min reise. 

En ting er å være opptatt av saker og tema. Det er en rekke slike som kan engasjere meg. Men jeg mener at jeg kan lære mest om meg selv i møte med andre. Og derfor er refleksjon etter menneskemøter en prioritet. Når jeg skal trene meg selv - vil jeg gjerne øve min selvinnsikt som utgangspunkt for nå læring. Andres perspektiv gir meg nyttig informasjon - som jeg kan se eget perspektiv opp mot. Meningsbrytning og deling kan gi viktig korrektiv. Anerkjenne at andre kan ha annen og viktigere informasjon enn meg, andre ferdigheter og annen kapasitet - er et viktig oppmerksomhetspunkt. Men også øve på å stå opp for egne meninger - og sørge for i det minste at mine perspektiv tilfaller andre mulighet til å reflektere rundt kan være et ansvar jeg bør ta.

Alt dette tenkte jeg på - og mere til - når jeg egentlig idag ville skrive om energigivende inntrykk jeg har vært heldig å få i møte med fantastiske kollegaer de siste ukene. Jeg er medansvarlig for et "prosjekt" som skal realiseres i høst. Noe vi faktisk gjør hver høst. Men ettersom vi i år har bestemt oss i min organisasjon for å føre en samtale over tid om vår egen kapasitet til omstilling - måtte jeg før vi startet arbeidet i år stanse det hele. Først og fremst stanse meg selv.. fra å fortsette som før. Så jeg inviterte en gruppe kollegaer til å stå i det ikke-definerte og ikke-konkluderte noen uker. For å utforske om vi ikke skulle bruke denne anledningen til å skape nytt. Gjøre ting annerledes. For vi kan ikke bare snakke om omstillingskapasitet - slikt kreves av oss at vi faktisk øver. Fra ord til handling er det noe som heter. Vi har alle en masse erfaring og "kodede" måter. Vi har alle våre vaner og forventninger. Vi startet med en gjennomgang av alt vi ønsket å slutte med. For skal vi gjøre noe nytt - må vi skape rom til det; gjennom å slutte med noe. Vi turte over tid stå i å snakke om mening og mål - uten å starte det konkrete. Skape ramme og sammenheng - først. Og for en respons! Det er virkelig så gøy å jobbe sammen med andre som orker å "gi slipp", orker å stå i det ikke-definerte, ønsker å jakte på nye måter. Jeg får øve min egen "omstillingskapasitet" i slike sammenheng og i slikt arbeid. Og det er mine gode kollegaers fortjeneste at så kan skje.  

Så når det nå er fredag - og jeg oppsummerer inntrykk etter en svært så inntrykksfull uke - så er det disse folka som får min oppmerksomhet. Jeg møter på grunn av disse folka en ukeslutt og helg med begeistret energi. Som min sjef ville sagt det - og ment det: "Love it" eller også "fantastisk".

God helg! Ta vare på dine - og la deg begeistra av det som kan oppstå i dine relasjoner!   

Var Jesus egentlig en sosialmedisiner?

Det har ikke jeg tenkt å mene noe om. 

Men jeg er som mange andre for tiden opptatt av den uro vi syns se prege verden. Iallefall gjennom de mange og sterke inntrykk medier skjenker oss overveldende mye av. 

Også i de sammenhenger jeg virker sånn jobbmessig - opptar dette oss. Min sjef skrev i denne ukens lederblogg (som jeg var så heldig å få medvirke til) blant annet: "Det demokratiske verdigrunnlaget er under press. Det er urolige bølger i både norsk og internasjonal økonomi." Han viste også til: "Ursula von der Leyen uttalte nylig: “Vi må forberede oss på krig, for å unngå krig”. Og han snakket i sitt innlegg om konsekvensen av langtidsprogrammets investeringer for Forsvaret - som vil endre mange lokalsamfunn varig. Videre: "Dette skjer parallelt med diskusjonen om forventningsgapet, manglende arbeidskraft, det teknologiske skiftet og økt digital sårbarhet, krevende økonomi, statlig styringstrykk og omstilling i kommuner og fylkeskommuner." 

Men sjefen min pekte også på at i organisasjonen vi jobber, representerer vi et fellesskap – og er en organisasjon og en plattform for fellesskapets interesser. At det blir stadig viktigere å heise våre verdier: Troverdig, relevant, engasjert og samlende. Vi skal fortsatt med rette hevde at vi får til mer sammen enn hver for oss. Jeg legger til for egen regning: Det handler om at vi bryr oss - om hverandre - disse verdiene.    

Det har blitt fredag - og det er en sånn fredag der det er mye tankespinn som pågår i mitt (etter eget utsagn) relativt unge hode. Jeg fikk en plutselig lyst til å dele noe Per Fugelli tenkte og skrev om - i 2011. Hans overskrift var "Politisk kjærlighet". Og han skrev det da han mente å ha oppdaget at Jesus nok egentlig var en sosialmedisiner..

"Nestekjærlighet er den største kapital et land kan ha", skrev Per - og han fortsatte:

"All ondskap oppstår av mangel på kjærlighet, sier Tolstoj. Det gode samfunn oppstår av nestekjærlighet. Kjærlighet er smittsomt. Når kjærlighet blir en epidemi, nærmer vi oss rettferdighet. Nestekjærlighet er velferdssamfunnet grunnmur."

Det var altså Per som tok opp dette med Jesus. Og hvorfor Per mente å kunne påstå at Jesus var en sosialmedisiner? Jo - sa Per: "Fordi han sa: størst av alt er kjærligheten." Og jeg er enig med Jesus - og da kanskje også Per: Størst av alt er kjærligheten. Og nestekjærlighet er både velferdssamfunnets og demokratiets grunnmur. Derav altså en avgjørende premiss for politikk, hvis politikk skal ha relevans for den enkelte av oss.

Det finnes nesten ikke vakrere ting enn demokrati - som evner samle et godt flertall mot noe som gir retning for utvikling. Der man samtidig evner å involvere og ivareta mindretallet i prosessen og oppfølgingen. Eller når man evner søke og skape forlik og kompromiss - som for fellesskapet av innbyggere gir framtidshåp og oppslutning. Vårt utgangspunkt er i verdier som frihet for alle til å være som dem er, mene det de vil - organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. Verdier som kan forstås være grunnleggende i et fritt demokrati. Store nok rom - høyde under taket - er viktig for at demokratisk diskurs og politiske diskusjoner skal kunne skje. Som feilbarlige enkeltindivid er vi avhengig av meningsbrytninger – enten vi er på jakt etter «sannhet» eller kompromiss. Fri meningsdannelse - informert stemmeavgivelse og mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten; er en forutsetning for demokrati. Kong Harald sa om demokratiets og politikkens grunnmur og premiss - i sin nyttårstale: “Vi må møtes, vi må snakke sammen, ikke med mål om å bli enige, men om å forstå og respektere hverandre … Det er det vi bygger dette landet på». Men rammen/premissene for at demokrati skal kunne fungere så vakkert - er altså nestekjærlighet. Det kan kreves mye av oss for å ta vare på demokratiet. Tyranni kan fort bli alternativet. Vi ser karaktertrekkene, folkeforførelsen, løgner og systematiske forsøk på ødeleggelse av grunnleggende demokratiske og folkerettslige verdier og prinsipper - flere steder i vår verden. Nå også blant det vi betrakter som venner og allierte. Flere marsjerer dessverre i samme autoritære takt. Fryktbasert taushet gir maktmisbruk spillerom. Vi må sammen eie mot - i møte med det mørke. Kanskje slik Astrid Lindgren sa det: "Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort." I mitt hode er det slik at kjærligheten er sterkest. Den kan overvinne alt. Og jeg drømmer om en epidemi (jfr ovenfor): Kjærlighet er smittsomt. Når kjærlighet blir en epidemi, nærmer vi oss rettferdighet. 

Det er ikke ofte det har skjedd i min lille "hemmelige" blogg - men her blir det altså helt passende å avslutte dette lille tankespinnet med et bibelsitat.

Jeg lar det bli stående som min egen kommentar til samfunnsbildet - og til de bøller med for stor makt som får styre over for mye. De har etter mitt skjønn ikke skjønt det viktigste: At politikk handler om kjærlighet for sine neste. Det arter seg ofte som respekt, ansvarlighet, empati, ærlighet og samarbeid. Jeg ønsker alle en god helg!

"Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten."

*Sitat fra Per Fugelli er hentet fra Aftenbladet 21. november 2011

Fellesskap og samarbeid – viktigere enn noen gang

Vi ser en utvikling av økte spenninger i verden – der den enkelte aktørs interesser synes få større plass enn fellesskapets interesser. Trender i samfunnsutviklingen knyttet til mer fokus på individuelle interesser enn på fellesskapets interesser. Kanskje er det ekstra viktig å ha oppmerksomhet på dette – ettersom vi ser en utvikling der samfunnet ikke lenger vil greie å prioritere «alt». Da blir en ærlig samtale om konsekvensene av dette viktig. Å få satt «forventningsgapet» så høyt på agendaen i høst og vinter som organisasjonen jeg jobber i har gjort, har gjort mange flere oppmerksomme på utfordringene mellom det folk forventer at de kan få og samfunnets mulighet til å levere.

Vi ser hvordan ulike aktører benytter språk og kanaler på nye måter – der man ikke alltid kan være sikker på hvilken sannhet som er mest troverdig. Desinformasjon og «ondartet» påvirkning av demokratiske prosesser florerer. Noen har interesse av å spre både uro og splittelse. I den organisasjonen jeg jobber i representerer vi et fellesskap – og er et verktøy og en plattform for fellesskapets interesser. Våre verdier blir i min oppmerksomhet stadig viktigere: Troverdig, relevant, engasjert og samlende.

For ikke veldig lenge siden opplevde jeg behov for å poste på fjesboka en aldri så liten «statement». Noe jeg ikke ofte gjør. Utgangspunktet var en oppriktig og ektefølt «oppgitthet». Både av hva jeg så presentert på tv og i media. Men kanskje mest av alt fordi jeg så mine «venner» på fjesboka omtalte dette på vis jeg opplevde som langt mer enn bare problematisk. Jeg skrev følgende:

Det er nedslående og trist å se hvordan USAs president og visepresident opptrer så respektløst overfor en alliert som kjemper for sitt lands og sitt folks overlevelse. Amerikanske ledere som vakler så alvorlig i sin støtte til dem som forsvarer friheten. Som på imperialistisk og bøllete vis utfordrer den internasjonale orden.

Da tenker jeg at vi andre må stå fast ved å snakke frem ord - og handling derav - som handler om respekt, ansvarlighet, empati, ærlighet og samarbeid.

Jeg fortsetter å tro på det gode, håpe på det beste - og bidra med det lille jeg kan.

- - - - - 

I dag deltar jeg på et møte. Med sentrale politikere i landet vårt som deltagere og bidragsytere. De snakker om uro og sikkerhetsspørsmål. Om beredskap og koordinering. Om mulig samtidighetsproblematikk som må håndteres.

Ja – jeg tror i en slik situasjon på mer fellesskap. At vi er mange som vil bidra hvert på vårt sted – og sammen. Til en annen form. Og jeg tror det gode vil vinne frem. Ikke uten kamp og motstand, men vi er mange som eier verdier som vil vinne frem til slutt. Min tro på det gode, og mitt håp om det beste, styrkes av å høre våre tillitsvalgte i dag.