Min selvtillit, min selvfølelse og mitt selvbilde - ja; og min selvinnsikt da..

Jeg pleier å si at jeg er troende til så mangt! Jeg pleier å si at jeg både har et livssyn og et syn på livet..

Jeg tror jeg kan påvirke hvordan jeg selv har det – og hvordan andre jeg omgir meg med har det.

Jeg tror det bor utrolig mye i det enkelte menneske. Og jeg tror det er utrolige muligheter når folk «virker» sammen!

Mitt livssyn og syn på livet skal være positivt og optimistisk. En inngang jeg tror er mulig å velge. Det er mulig samtidig være realistisk – men med slik inngang har man rett og slett best mulig forutsetning for å bidra til å skape ny realitet.

Jeg tror at det beste jeg kan gjøre for morgendagen er å gjøre det beste ut av dagen i dag.

Jeg tror også at dersom jeg ikke lykkes i dag – så finnes det blanke ark og tegnestifter på dager som kommer.

I mitt liv er det viktig hele tiden å være Jan Erik. Mer enn det er å være noe man er av tittel eller rolle. Vi er gode nok som vi er! Og alle representerer en mulighet! For de vi reiser sammen med, de vi møter på vår veg – for omgivelsene og noen andres liv. Det forsøker jeg i alle fall etter beste evne ha med meg i hverdagen. Jeg ønsker i alle fall å være en grei fyr, som er til å stole på – og som bidrar til at de rundt meg lykkes.

 

Selvinnsikten er antagelig omtrent på linje med menn på noen og femti? Altså stadig en del å gå på… Gjør så godt jeg kan! Jeg vet at jeg er fargeblind og høyderedd. Det jeg vet fra sikre kilder (fruen) er for eksempel at jeg har utpreget selektiv hørsel – og noe av det samme + reelt begrenset kapasitet - hva gjelder hukommelse. Og at jeg av og til er irriterende lite bekymret.

En god kompis sa en gang til meg

-        Husk nå på Jan Erik, at når andre snakker om ditt pågangsmot – så er det samtidig (eller kanskje egentlig) et uttrykk for en oppfatning av at du er ganske så sta. Det siste er ikke bare kledelig – så tenk på om det er noe du kan gjøre noe med…

Selv påstår jeg at jeg er

-        Egentlig introvert og ganske beskjeden. Og det kan nok hende at jeg av og til overkompenserer for det.

Jeg tror jeg fremstår som ganske rolig. Og at det egentlig (eller kanskje?) er en «legning» nedarvet fra min far. Men jeg også ganske så rastløs. Jeg bærer med meg en innvendig «uro» - som nok kommer til uttrykk i denne rastløsheten. Et annet uttrykk den får er at jeg i alle fall i perioder har det jeg kaller «konsetrasjonsutfordringer». Ikke konsentrasjonsvansker som jeg tror det finnes mange andre som sliter med. Men poenget mitt er at jeg må finne måter i mitt liv for å håndtere uro, rastløshet – og noen utfordringer mht konsentrasjon. Jeg er blitt ganske god til å mestre – og å finne måter å «koble helt ut» og søke ro. Slike måter er for meg utetid, fysisk aktivitet, rutiner. Jeg tror vi «alle har vårt» - og at vi må finne hver våre måter.

Jeg bryr meg! Og har ambisjon om å være noe i andres liv som kan bidra positivt

-        Jeg tror ikke bare det er en «ambisjon». For jeg opplever reelt å bli berørt. Av andres utfordringer og situasjoner – og jeg kjenner på følelser av lyst til å heie – og av takknemlighet for andres bidra. Og jeg blir oppriktig lei meg når andre rammes av enten mine feil. Da er jeg jo verken en grei fyr, til å stole på – og bidrar ikke til at andre lykkes.

Godt selvbilde handler om harmoni mellom

-        Hvordan jeg oppfatter meg selv, hvordan jeg tror andre oppfatter meg og hvordan jeg selv ønsker å være

Altså den mer generelle oppfatningen og meningen jeg har om meg selv. Jeg tror jeg i de fleste sammenhenger greier å være «ekte» vare. Jeg tror jeg har et godt selvbilde – og min lille «uro» som jeg bærer med meg handler lite om det. Jeg er ganske trygg på mine egne verdier; og hva som er viktigst for meg. Jeg tror at jeg har potensiale hver dag til å øve på å bli en litt bedre versjon av meg selv – men trenger ikke streve med det. Jeg liker å reflektere, og kan bruke det til å avstemme; slik at det blir sånn passe «harmonisk» i mitt liv.

God selvfølelse handler om en grunnleggende følelse av verdi.

Det handler om aksept for den du er, tross prestasjon og feil. Påvirkes av relasjoner med andre, og blir særlig formet gjennom menneskemøter! Med alderen kommer det en økt trygghet – er min erfaring. Det er litt mindre viktig for meg hvordan andre oppfatter meg. Det er mindre viktig for meg å ha et image preget av vellykkethet og suksess. Jeg tør oftere nå enn før dele sider av meg som avslører det mer sårbare og usikre – og være åpen om at jeg gjør en masse feil. Det meste har jeg verken oversikt eller innsikt i – og trenger heller ikke mestre alt. Men jeg løftes av å være sammen med folk som kan og vil; mer enn meg. Og trives «på lag» med andre – når jeg kan bidra. Det er viktig å ta med seg at psykologer mener at dårlig selvfølelse allitid utvkikler seg på falskt grunnlag.

Selvtillit handler om tro på egne evner – og min egenvurdering av egen mestringsevne. Ikke nødvendigvis bare fundert på objektive vurderinger altså… Jeg tror min selvtillit bygger på kombinasjonen av egen selvinnsikt, mitt selvbilde og min selvfølelse. Min selvtillit kan nok i noen sammenhenger fremstå som nokså solid. Andre ganger vil et slikt inntrykk ha mange «sprekker». Jeg ønsker i alle fall ikke fremstå som selvgod. Og hvis jeg er litt på ekte opptatt av hvordan andre har det når de er sammen med meg – kan jeg kanskje justere om det trengs. Og har man gode mennesker rundt seg tilbys jeg perspektiver jeg kan lære av – og kanskje også nyttig korrektiver å hente. Slik at selvtillit og selvinnsikt om mulig henger best mulig sammen. 

I mitt virke - er jeg opptatt av organisasjonsutvikling. Og når jeg reflekterer rundt disse tingene - er det i forståelsen av at organisasjoner består av mennesker. Som har med seg sin selvinnsikt, sin selvfølelse, sitt selvfølelse og egen selvtillit inn i sitt arbeid. Disse er ulike - og kommer til ulike uttrykk. Og det er ikke bare variasjoner som opptrer - det er også noe som varierer. For eksempel er menneskers behov for "harmoni" og "verdi" viktig for at den enkelte skal trives. Opplevelse av mestring viktig. Hvordan vi har det sammen på jobb er ikke uten betydning,

Men jeg tror at for oss som arbeider for utvikling - for å skape bevegelse - må i tillegg til å forstå de ovenfornevnte utgangspunkt som menneskene i organisasjonen har med seg. Hva som skaper variasjon - hvordan det er tilrettelagt for mestring for enkeltmenneskene og deres samspill - også kan tenke at også organisasjoner har (eller ikke har) en selvinnsikt. Forstår vi egentlig åssen det står til? Hva som er utgangspunktet? Hvis det er slik at jeg har en rolle i å tilrettelegge for at det er "lett å jobbe rett" her jeg er; er jeg opptatt av å forsvare og forklare hva som er rett og hvorfor det må gjøres slik? Eller er jeg genuint opptatt av å lytte nå det kommer uttrykk for at det ikke er så lett. At våre prosesser, krav og rutiner ikke nødvendigvis oppleves nyttig - eller også vanskelig å mestre? Så vil det være variasjoner - krav og forventninger kan være riktig å oppebære selv om noen på et tidspunkt opplever at det både er vanskelig og krevende. Men jeg vet også at det i organisasjoner ikke bare handler om hva vi gjør, at vi samhandler - men i stor grad om hvordan vi gjør det. Og kvaliteten i feks samhandling vil være avgjørende for opplevelsen av mestring. Motstand og begeistring er begge følelser. Begge kan være sanne uttrykk - knyttet til samme situasjon.    

Mitt tankespinn er nok en god del "inspirert" av en bloggpost om disse tema på psykologvirke.no

"Å bry seg" vs "å være til bry"

Den overskriften kan hos meg vekke mange utgangspunkt for tankespinn. Dette blogginnlegget kunne i så måte tatt mange retninger. De fleste av disse får vente til en annen gang - for denne gangen er det "administrative verdier" som blir utgangspunktet.

Jeg har i hodet startet forberedelsene til et innlegg jeg skal holde i et av "områdene" som organisasjonen jeg jobber i består av. Jeg er utfordret på litt av hvert; men har lyst til å berører behovet for anerkjennelse og god forvaltning av det jeg kaller administrative verdier. 

Ettersom et annet av temaene jeg er utfordret på er "bli kjent". Altså skal jeg si både noe om hva mitt område jobber med - men også noe om hvem Jan Erik er; ble jeg litt nysgjerrig på hvordan jeg i andre sammenhenger har presentert meg. En ide jeg fikk var å bla gjennom noen gamle CV'er. Og fant en fra 2013 som var relevant. Der skriver jeg om hva jeg er opptatt av - i tilknytning til hvem jeg er. Som også da er ment sannsynliggjøre og vise motivasjon for de oppgavene jeg den gang ville søke. Og jeg skrev følgende:

"Opptatt av at administrative verdier må være på plass i en organisasjon - slik at handlingsrom og utviklingskraft kan skapes og ledes gjennom aktivt medarbeiderskap".

Jeg skrev også at jeg ønsker å være engasjert og interessert. At jeg har et ønske om å være i bevegelse på flere plan. Videre at jeg tror man utvikler seg mest og best sammen med andre. Og mere til.. Men det var ikke tema nå.

Men om jeg har et slags livsmotto som er det kanskje noe slikt: "Tror på det gode - håper på det beste - og forsøker bidra med det lille jeg kan..." Jeg tror altså at jeg kan bidra. Jeg velger å møte hverdag med optimisme og fremtidstro. Og jeg tror det er en holdning til livet man langt på veg kan velge. Så er jeg samtidig - påstår jeg iallefall - realist. Men tror at dersom det skal skapes en endret eller ny realitet - er det beste utgangspunktet å ha en slik holdning. I tillegg til å være oppmerksom på at det ikke er uten betydning hva jeg selv kan bidra med - så tror jeg altså på mulighetene i mellomrommene. I menneskemøtene. Jeg tror mulighetene for både læring og utvikling mangedobles om jeg velger gjøre det sammen med andre. 

Jeg ønsker altså å være en som bryr seg! Om åssen folk har det, hvordan de har det sammen - at de møtes - og hva de både får til og kan få til sammen. Ønsket handler om å ville være en tilrettelegger for at folk skal lykkes rundt meg - og at vi skal lykkes i fellesskap. Jeg vil både være en deltager og en del av heiagjengen. Iallefall forsøker jeg bære dette med meg i egen bevissthet i hverdagen. 

Så opplever jeg av og til at det jeg forsøker bidra med - er til bry for andre. Rett skal være rett: Det kan jo rent ut faktisk også være tilfelle av og til. Både med utgangspunkt i den rollen og de oppgavene jeg har - men også hvordan jeg løser min tilnærming til sak og folk. Enkelt eksempel: Når sender jeg epost (og hvordan er den formulert) - og når snakker jeg med folk? Kan fort bli markert forskjell mellom effektivitet og kvalitet i det. Jeg trår stadig feil. Og er av og til litt for treg til å lære. Men jeg prøver i allefall stadig øve meg på forbedring.

Til min jobb ligger det mange oppgaver og roller. Og ditto en mengde forventning om at det gjøres - og ikke minst til hvordan det gjøres. Jeg skal feks arbeide for bedre koordinering av de større prosessene i organisasjonen. Jeg skal arbeide for å styrke samspillet og samspillskulturen i organisasjonen. Jeg skal håndtere oppgaver som er overskridende (og/eller på tvers av) alle områder i organisasjonen. Å bidra til sammenheng i oppgavene mellom politikk og administrasjon er en annen slik oppgave/forventning. Så skal jeg skal forvalte rutiner, reglement - og sørge for å opprettholde kvalitet. For å nevne noe... 

I min organisasjon arbeider det fantastiske kunnskapsmedarbeidere. De kan både fag og politikk. Og de arbeider med dette med svært høyt engasjement. Dette er "gull". De bidrar til at vi kan oppebære troverdighet, relevans - og oppnå resultater for de vi er satt til å virke for. Så er det noen av oss andre i organisasjonen som er satt til å støtte og styrke deres mulighet for å lykkes. Jeg snakker i stort nå om det som kan defineres som stabsfunksjoner i en organisasjon:

Et perspektiv på slike stabsfunksjoners rolle er at dette er "hjertet og hjernen" i organisasjonen. Ikke at det ikke er andre som har med seg både hjerte og hjerne på jobb – men noen ting er forutsetninger for at «organismen» skal leve. Noe må være på plass for at «kroppen» skal kunne bevege seg. Og noe må til for at bevegelse skal skje. Kultur og struktur utvikles og vedlikeholdes gjennom ledelse og medarbeiderskap. Stab bør være en strategisk utviklingspartner og operativ støtte – for ledelse og medarbeiderskapet. Staben kan være nøkkel til at vi er en «helhet» – og ikke farer av gårde stykkevis og delt; pr fag eller utfordring eller hva det nå er som kunne tenkes «dele oss».

Orden, oversikt, hukommelse, gode verktøy – og å sikre sammenheng mellom hjerte og hjerne (og resten av «skrotten») – forutsetter at vi har strukturer, systemer og rutiner. Men skal vi ha god sirkulasjon må vi trene, øve og stadig «pushes litt» ekstra. Få opp pulsen – litt jevnlig rett og slett. Dette må også være en del av de «administrative verdiene» - slik jeg ser det. Og i vår organisasjon er det slik. Vi skal samtidig også ha beredskap for både «blodpropp» og annet sirkulasjonssvikt – samtidig som vi trener. Redusere risiko og sårbarhet, evne til å reparere og restituere, men altså stadig eie ambisjoner om nye mål; stadig bli enda litt sprekere. Det kan også beskrives som et ansvar for (og ambisjon om) å tilrettelegge for at det er lett for andre å gjøre jobben sin rett! 

Men å utvikle og forvalte disse administrative verdiene vil for noen av og til gi en opplevelse av at jeg (og slike som meg) er til bry. Mer dominerende som opplevelse iallefall - enn en positiv følelse av at vi "bryr oss". 

Noen av oss driver en del med slikt som krav, frister, bestillinger mm. Vi mener de er berettigede og nødvendige. Og sannsynligvis ofte med rette. I de fleste sammenhenger forstår organisasjonen behovet for slikt. Andre ganger blir det motstand og «oppstandelse»… Til egen refleksjon har jeg forsøkt bli mer oppmerksom på om det er noe med måten jeg opptrer på, jobber på, formidler og bestiller… Som betyr noe i sammenhengen. Og det tror jeg det er. I alle fall opplever jeg at gjennom måten jeg formidler meg – av og til får tilbakemelding at mottakers opplevelse var å få rødt kort? Jeg tror jeg som avsender kan gjøre noe med det. Både i å tenke gjennom den «form» jeg bruker når jeg formidler. Men også i å bidra til at organisasjonen forstår hvilke sammenhenger som avhenger av at vi koordinerer, leverer og «innfrir» forventninger. Men evt motstand og røde kort – betyr ikke at det vi bedriver er uten hensikt, nytte; og nødvendig. Det er også viktig å arbeide for at administrative verdier anerkjennes som grunnleggende viktig  - for at organisasjonen skal virke. Har vi orden i eget hus – et positivt samspill – så er det rett og slett et stort handlingsrom for fleksibilitet; og fag blir fort en «vinner». 

Som menneske opplever jeg å være i bevegelse. Gjennom livet er det stadig ting jeg møter som kan påføre meg behov for både å reflektere rundt hvor jeg er og hvor jeg skal. Og hva som kreves av meg for å komme dit. Det samme gjelder organisasjoner. Organisasjonen jeg jobber i har omgivelser som skifter – og landskapet er i endring. Vi utfordres av andre – og må da også sørge for å håndtere utfordringene vi møter. Det er risikabelt å bli stående – uten å bevege oss – da vil vi kunne både tape posisjoner som forventes av oss, men også risikere å miste troverdighet, relevans, engasjement og evnen til å være samlende. 

Alle organisasjoner har et formål som er viktig. Et oppdrag å løse. Men organisasjoner handler i stor grad også om mennesker – relasjoner og samhandlingen mellom mennesker - når oppdraget skal løses. Ettersom jeg omgir meg med fantastiske kolleger, og ser hva de sammen kan skape - er det all grunn til optimisme og fremtidstro!

Det er jo ikke sikkert du heller denne gangen ble klokere av å prøve henge med i mitt tankespinn. Men da har du iallefall fått noe innsikt i hva jeg idag reflekterer rundt. Avslutter med et bilde fra en av helgens turer. Utetid og bevegelse verdsetter jeg høyt.

Inntrykk av?

- "Mitt inntrykk er..." 
- "Jeg har et inntrykk av.." 
- "Min opplevelse av dette er..." 
- "Jeg erfarer at..."

Vi har mange måter å si ting på. Det disse fire eksemplene har iallefall en ting til felles; de uttrykker et premiss om at det er gjort refleksjoner.

Jeg er heldig som får være med på litt av hvert. Hverdagene kommer fort - og går fort. En masse inntrykk har jeg anledning til å samle på min veg. Av mange slag. Jeg lar meg hver eneste dag imponere over hvor mange dedikerte og engasjerte mennesker jeg får møte. Potensiale for å lære noe nytt er nær sagt hele tiden til stede. Dog imponeres jeg ofte over hvilken kapasitet noen har - til å fange informasjon, reflektere og bruke/dele dette. Og til å sette ting både i sammenheng - men også tilsynelatende ha mulighet til å ha "samtidig" samme kapasitet på mange tema som håndteres. Visst bærer min hverdag preg av mange "sprang" i oppmerksomhet knyttet til ulike tema. Men jeg innrømmer gjerne at min kapasitet overgås ofte av andres. Uansett: Min utfordring til meg selv idag - og egentlig hver dag - er å evne bruke tid og innsats til å reflektere over alle inntrykk. Mine begrensinger hva gjelder "kapasitet" er ikke til hinder for det. Kanskje må jeg velge hva jeg kan gi den type oppmerksomhet - men det er først når man reflekterer at man gir inntrykk verdi. Så mens jeg stadig trener for å bli enda bedre på å håndtere stor informasjonsflyt - og mange møter med mange flinke mennesker - så øver jeg også på å ta meg tid til å reflektere rundt det jeg møter på min reise. 

En ting er å være opptatt av saker og tema. Det er en rekke slike som kan engasjere meg. Men jeg mener at jeg kan lære mest om meg selv i møte med andre. Og derfor er refleksjon etter menneskemøter en prioritet. Når jeg skal trene meg selv - vil jeg gjerne øve min selvinnsikt som utgangspunkt for nå læring. Andres perspektiv gir meg nyttig informasjon - som jeg kan se eget perspektiv opp mot. Meningsbrytning og deling kan gi viktig korrektiv. Anerkjenne at andre kan ha annen og viktigere informasjon enn meg, andre ferdigheter og annen kapasitet - er et viktig oppmerksomhetspunkt. Men også øve på å stå opp for egne meninger - og sørge for i det minste at mine perspektiv tilfaller andre mulighet til å reflektere rundt kan være et ansvar jeg bør ta.

Alt dette tenkte jeg på - og mere til - når jeg egentlig idag ville skrive om energigivende inntrykk jeg har vært heldig å få i møte med fantastiske kollegaer de siste ukene. Jeg er medansvarlig for et "prosjekt" som skal realiseres i høst. Noe vi faktisk gjør hver høst. Men ettersom vi i år har bestemt oss i min organisasjon for å føre en samtale over tid om vår egen kapasitet til omstilling - måtte jeg før vi startet arbeidet i år stanse det hele. Først og fremst stanse meg selv.. fra å fortsette som før. Så jeg inviterte en gruppe kollegaer til å stå i det ikke-definerte og ikke-konkluderte noen uker. For å utforske om vi ikke skulle bruke denne anledningen til å skape nytt. Gjøre ting annerledes. For vi kan ikke bare snakke om omstillingskapasitet - slikt kreves av oss at vi faktisk øver. Fra ord til handling er det noe som heter. Vi har alle en masse erfaring og "kodede" måter. Vi har alle våre vaner og forventninger. Vi startet med en gjennomgang av alt vi ønsket å slutte med. For skal vi gjøre noe nytt - må vi skape rom til det; gjennom å slutte med noe. Vi turte over tid stå i å snakke om mening og mål - uten å starte det konkrete. Skape ramme og sammenheng - først. Og for en respons! Det er virkelig så gøy å jobbe sammen med andre som orker å "gi slipp", orker å stå i det ikke-definerte, ønsker å jakte på nye måter. Jeg får øve min egen "omstillingskapasitet" i slike sammenheng og i slikt arbeid. Og det er mine gode kollegaers fortjeneste at så kan skje.  

Så når det nå er fredag - og jeg oppsummerer inntrykk etter en svært så inntrykksfull uke - så er det disse folka som får min oppmerksomhet. Jeg møter på grunn av disse folka en ukeslutt og helg med begeistret energi. Som min sjef ville sagt det - og ment det: "Love it" eller også "fantastisk".

God helg! Ta vare på dine - og la deg begeistra av det som kan oppstå i dine relasjoner!