Gnistrende januar...

 Vi skriver 29. januar 2021. Det er blitt fredag morgen. Ute hos meg er det minus 15. Jeg bor ca 170 meter over havet - oppe i en ås litt over bygda mi. Nede i bygda er det 20 kalde grader idag kunne ordføreren fortelle på Facebook - mens han la ut bilde av at han syklet til jobb sånn ved syv-tiden... 

Selv har jeg rukket å fyre, dusje, spise frokost - og åpne hjemmekontoret. Ja; og så har jeg vært ute for å sette på laderen på datterens bil. Neida - det er ikke en elbil. Men en nokså sjelden brukt liten bensinbil. Den trenger litt vedlikeholdslading gjennom vinteren. Ettersom hun skal på jobb i morra - tenkte jeg være forberedt slik at morgenen hennes i morra ikke starter med starttrøbbel iallefall. 

Hjemmekontoret ble åpnet omtrent kvart over sju - og da så det slik ut:

Jeg har NRK sine morrasending på øret - mens jeg blar litt gjennom regionale og lokale aviser på nett. Jeg rydder litt i ting som ble "hengende" i går - og går gjennom uleste nye eposter. Dagens program består av litt av hvert - men iallefall er det tre teamsmøter i kalenderen. Hvorav det ene er et fylkesstyremøte. Tenker at det ligger godt til rette for en fin arbeidsdag.

I går var jeg på et heller sjeldent besøk på kontoret i Skien. Hjemmekontor har de siste par månedene vært regelen. Et av innslagene i gårsdagens arbeidsdag var en riktig så fin "walk and talk" med min medarbeider Didrik. Vi brukte en time rundt Hjellevannet. Fin tur, fin-fint turvær + en god samtale. Godt å kunne være sammen fysisk for en prat, og løsningen "walk and talk" fungerer fint for oss. 

Mens vi var ganske så optimistiske i vår planlegging for en/to uke(r) siden; har denne uken vært litt sånn "kalddusj" over slik optimisme. Jeg tenker på mulighetene for fysiske møter. Mutering og varsler om mulige forsinkelser i vaksinasjonsprogresjon gjør at vi må slå oss til ro med fortsatt digitale løsninger for slikt. Våre initiativ/samlinger krever planlegging. Men vi finner nok brukbare løsninger. 

Jeg tror at alt blir bra. Og jeg tar meg i å tenke at vi greier å håndtere våre oppgaver ganske bra trass i pandemi. Det finnes enkelte gode sider med hjemmekontor - og jeg tenker at vi så langt i vinter synes å ha vært (med noen få dagers unntak) flott utevær. I stort tenker jeg at januar har vært "gnistrende" i så måte. Det ser ut til at februar starter på samme måte. Jeg er opptatt av utetid; det er min "medisin" - eller også "bensin" om du vil. Hjemmekontoret har muliggjort en hel del utetid i januar. Faktisk minnet en "app" meg på i går at jeg så langt i år kan notere 50 uteaktiviteter. Det er på et slags vis min "overlevelsesstrategi" i koronatiden/hjemmekontorsituasjonen. Kortere eller lengre gå-/løpeturer. Takknemlig for at formen og helsa er bra!

Her er et bilde fra tur til Skogsfjell 3. januar:

 Samme sted den 10. januar:

Og et fra 16. januar:

Da gjenstår det å ønske alle en god fredag - og en god helg! Husk:

Husk det, da:
Alle klemmene vi
kunne ha gitt og fått nå - 
de er ikke tapt, altså.
De ligger bare på 
Koorona-kontoen og
venter på å bli utbetalt
til uforskammet 
høye renter.

(Ordene ovenfor er det insta-poeten @stjernekast som har skrevet)

 

"Sprøyteklar"

Det handler om vaksine i dag. I dette blogginnlegget iallefall... Og egentlig mener jeg at det i ganske mange sammenhenger - og i det ganske så store bildet - handler om vaksine. Hørte på radioen i dag at man i EU sammenheng bar et håp de tenkte omsette i et vaksineprogram som handlet om at 70% av befolkning skulle kunne være vaksinert mot Covid-19 før sommeren. 

"Sprøyteklar" er ikke mitt ord. Det har jeg "lånt" fra en aktiv twitterbruker jeg følger. Hun er forresten også lokalpolitiker. Engasjert sådan vil jeg tro. Men hun har altså tatt i bruk "sprøyteklar" som sitt mellomnavn på Twitter. 

Utgangspunktet for mitt lille innlegg blir altså at jeg også melder meg som sprøyteklar! Etter et par heller mislykkede forsøk på å tale noen vaksinemotstandere i mot - på Facebook; har jeg tenkt at det beste jeg kan gjøre er å heie på de som presenterer de gode grunnene for å la seg vaksinere. Og som med kunnskap argumenterer i så måte. På Twitter har vi feks legene Kaveh Rashidi og Wasim Zahid. To glitrende fremoverlente landsmenn av meg, som det går an å både følge - og heie på. 

Så er det slik at dette ikke er et innlegg for å fremme en type prioritering i min retning. Absolutt ikke. Det er folk som har god innsikt og kunnskap som gjør prioriteringene tenker jeg. Og selvsagt skal en noe aldrende frisk ungdom som jeg stå ganske så langt bak i køen. Men det er altså viktig at jeg også til slutt blir vaksinert. Slik at de fleste av oss blir det; da kan vi bære håp om å ta tilbake noe av det vi savner - og også unngå at andre rammes av alle sider av det brutale denne koronaen fører med seg. 

Om vaksine - og myter og fakta - skal ikke jeg ta på meg å legge ut her. Men jeg tør feks anbefale denne kronikken i Aftenposten.

Når det blir min tur - så er jeg sprøyteklar!

“Courage for the present, hope for the future”

Kommunesektoren leverer! Og settes kommunene på prøve, så beviser de det. Lokalsamfunnene våre det samme – og lokaldemokratiets rolle blir tydelig.

Å få virke i kommunefellesskapets tjeneste med det for øye at disse skal lykkes er et privilegium. Jeg føler meg heldig som får jobbe med det jeg gjør - i kommunesektorens egen organisasjon. Jeg bærer en stolthet over hva disse kommunene er og gjør. Og er takknemlig for alle som står på hver dag; som ansatte i kommunene - eller også som folkevalgte. Deres oppdrag er betydelig og komplekst - deres innsats er imponerende.

Det er ikke mine ord i overskriften på dette innlegget. Det skal være en Agnes Pahro som er mest kjent for å ha «sagt det sånn»; om hva julen er. Men jeg har valgt å bruke disse ordene – i en rekke julehilsener jeg sendte for sånn omtrent en måned siden. Også i min - juleblogg. Da i sammenheng med refleksjon rundt hva julen representerer for meg. Det året vi har lagt bak oss ble på mange måter et annerledes-år. Inn i det nye året utfordres vi fortsatt. Og jeg tenker at det kreves fortsatt mot – drevet av håp – i vår alles innsats. Jeg hevder nok av og til å være republikaner. Men jeg syns vår monark ofte uttrykker seg godt – og forstår at det har stor betydning at han så gjør. I sin nyttårstale snakket han nå sist blant annet om at de færreste av oss er vant til å delta på maratondugnad, med åpen slutt. Han snakket om at håp er vilje – og håp er handling. Om å feste blikket på det som gir mening – og følge det. Jeg tenker at han formidlet noe som kan oversettes til vår alles hverdag. Og jeg tenker at sånne som meg - som KS’er - også har en rolle i å vise mot, formidle håp. Jeg tenker om egen rolle av og til at den også handler om å heie på. Og tenker at det er lett å heie på våre medlemmer (kommunene og fylkeskommunene). Når vi ser ansatte og folkevalgte hos medlemmene våre stå frem. De utviser ikke bare en enorm innsats – men raushet, klokskap og mot. Jeg tror ikke jeg er alene om å imponeres sterkt når for eksempel ordfører på Gjerdrum på en ekte, ærlig og sterkt berørt måte formidler. Det kreves mot og styrke å bære slikt. Det leveres godt når det kreves. Vi ser at det leveres håp i form av både vilje og handling. Og det er ikke vanskelig å se at det vi arbeider med er meningsfullt.

Livet på hjemmekontoret er ikke det «livet i KS» som jeg ønsker meg. Og jeg lar håpet om en ettertid drive meg fremover. Jeg er sikkert på at alt blir bra igjen. Men jeg har ingen tro på at arbeidsdagen min blir som den var. Så tenker jeg at det sikkert også er bra. For vi liker jo å utvikle oss, evner å tilpasse oss – og skal helt sikkert også fortsatt få leve ut engasjement til våre medlemmers nytte. At det kommer til å kreve noe annet av meg må jeg mestre. Mot må ikke fortrenges av motløshet. Håpet skal bære vilje og handling med betydning for fremtiden!

I hverdagen min er utetid viktig. Jeg liker å bevege meg, og bor sånn til at å finne koronafrie rom for å utøve bevegelser ute er nokså enkelt. Lett å holde avstand til andre på mine turer. Det bruker jeg som «bensin» - eller også «medisin» om du vil. Jeg er blant de som stadig leter etter mulige fordeler ved hjemmekontor. For en som er vant med å farte rundt i tjeneste nær sagt hele tiden – har det vært en overgang! Men det å - for eksempel - kunne stikke en tur ut på en nærliggende topp midt på dagen er en slik fordel jeg har tatt i bruk. Og anbefaler alle som kan å sikre seg nok utetid. Eller gjøre noe annet som gir deg variasjon og energi. Så ofte du kan! Min erfaring er iallefall at det gir god energi.

Til slutt: I høst, mens jeg skulle jeg innkalle til et avdelingsmøte hadde jeg stadig i bakhodet dette "hold ut - hold sammen". Men også at denne perioden mens vi holder ut vil prege også ettertiden. Det blir som nevnt - iallefall for vår del - lagt forutsetninger nå som kommer til å bety varige endringer i måtene vi skal arbeide med fremover. Jeg endte opp med å ramme inn den nevnte samlingen med utgangspunkt i Jahn Teigens sang "Slå ring". Der disse vendingene brukes fint. Jeg skrev som del av dette følgende i invitasjonen:

Litt av det vi holder på med nå er «å holde ut» og å «holde sammen» - mens pandemien raser. Men samtidig er vi på reise – en reise der vi sammen skaper ilag noe i dag, og noe for fortsettelsen. Kanskje føles det litt utrygt på vegen; og kanskje er vi på ukjent hav. Da tenker jeg som Jahn Teigen i sangen – at det handler om å «slå ring». Mens vi lærer oss å leve med en del ting – som kommer til å skape nye forventninger til oss – så skal vi fokusere på det vi sammen får til. Det vakre som fins – og det som kan spire og gro. 

Her har dere forresten hele sangteksten til Jahn: 

Sangen om livet
Og sangen om oss
Og alt det vi skaper ilag
Sangen om alt det vi en gang har gjort
Og det vi skal gjøre i dag

Å langt har vi reist
Og langt skal vi dra
Og veien mot målet er lang
Men hvis vi står sammen om det som skal bli
Vil fremtiden bli som vår sang

Hold ut
Hold sammen
Slå ring om det vakre som fins
Slå ring om hverandre
Slå ring om din bror
Og alt det som spirer og gror

Sannheten lever i deg og i meg
Og alle som våger å se
Men den kan være en vanskelig venn
Vi må lære oss å leve med

Men hvis vi seiler
På ukjent hav
Mot steder vi aldri var før
Da har vi reist både lenge og langt
Men lengst har vi reist i oss sjøl